Kulturdebatten har kommet til Norge. Ut i skyttergravene stormer journalisten Jon Hustad ved siden av sin makker stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Det er kampen om den norske identiteten. Vår nasjonale kultur. Hva vil det si å være norsk? Definisjonskrigen er nok bare en kamuflert inn- vandringsdebatt, og nettopp det gjør den interessant å følge.
Det er ikke første gang nordmenn søker å bruke en nasjonal identitet for å sette seg opp mot uvedkommende. I andre halvdel av 1800-tallet tok kon-flikten mellom Norge og unionsherre Sverige seg opp. Nasjonalstatene vokste frem i Europa. Her hjemme fikk vi partiet Venstre og en samling forfattere og diktere som ville skape den norske identiteten. I sentrum både av politikken og kunsten finner vi han som ville «digte Norge»: Bjørnstjerne Bjørnson.
Som en slags datidens Jon Hustad dro Bjørnstjerne Bjørnson fra Møre og Romsdal til Kristiania. Den ene roms-daling og den andre sunnmøring, begge selvsikre som få, uten respekt for embetsmennene i hovedstaden og med større kjærlighet til en opphetet debatt enn en konstruktiv meningsutveksling.
Som Hustad i dag, var Bjørnson opptatt av norsk kultur. I motsetning til Hustad, så var Bjørnson opptatt av begge varianter av kulturbegrepet: både kunstuttrykk i dikt og på scene, og en nasjonal, kulturell identitet.
Med sine bondefortellinger og nasjonalromantiske dikt (et av dem ble vår nasjonalsang), skrev Bjørnson seg inn i folkesjelen som en uoffisiell nasjonalskald. Gjennom flere hundre år som underbruk av våre skandinaviske naboland, manglet Norge en nasjonal identitet. Det ville Bjørnson gi oss. Han ville ha norske teatre med norske skuespillere på scenen som spilte norske teaterstykker.
Han tok bondekulturen til boken og plasserte gamle norske konger som Sigurd Jorsalfare på scenen. «Norsk kultur» var ikke embetsmennene i hovedstaden, og det ville han vise. Bjørnsons prosjekt var å gi nordmennene en nasjonal identitet som kunne vise betydningen av å ha et selvstendig land og gi krutt i kampen mot svenskene.
Oppskriften ble fulgt over hele Europa. En samlende nasjonal identitet, gjerne bygget på noen myter og glorifisering av gamle helter ga grobunn for nasjonalstatene. Når Christian Tybring-Gjedde nå mener at den norske kulturen er truet, så er det videreføringen av 1800-tallets oppfatning av det norske han omtaler.
Bjørnson var selvsagt ikke alene i denne formingen av det norske. Likevel står han som et glimrende eksempel på den samlingen av nasjonalromantiske nordmenn som med en kombinasjon av kjærlighet og distanse til Norge, ga oss en nasjonal identitet. Det er paradoksalt at menneskene vi i dag har som nasjonalhelter, som Bjørnson, Ibsen og Nansen, var internasjonale verdens- borgere. Vi hyller dem for deres «norskhet», mens de i sin samtid var alt annet, der de reiste verden rundt og bodde mer det kontinentale Europa enn i den norske fjellheimen.
Den norske identiteten ble for Bjørnson et verktøy i kampen mot svenskene. Først med en samling i bånn ville det være mulig å forstå urettferdigheten i den svensk-norske unionen. Det betyr ikke at Bjørnson ønsket et lukket Norge, der det «unorske» ble stengt ute for å bare den nasjonale kulturen. Tvert imot kjempet han for en skandinavisk politisk union og ønsket både samarbeid og gjensidig påvirkning på tvers av landegrenser.
For Bjørnson sto de nasjonale identitetene i sentrum for en kamp mot undertrykking. Enten det var nordmenn i sitt møte med svenskene, den dansk-tyske krangelen om Slesvig-Holstein eller slovenere som ble brutalt hærtatt og fratatt sitt språk av Østerrike-Ungarn, så stilte Bjørnson opp for minoritetene. En kan jo spørre seg om hva han ville ment om asylbarna eller behandlingen av romfolket i fjor sommer.
Resultatet av en nasjonal kultur, kan bli motstand mot noe annet. Bjørnson ville ikke ha en kamp mot fremmed kulturer, men mot et udemokratisk politisk system som setter enkelte folk under andre. En kultur og fellesskap fungerer på sitt beste som en samlende faktor i et demokratisk system, der vi innser at vi må ta valg til fordel for andre enn bare oss selv. Et slikt fellesskap skal være inkluderende, ikke ekskluderende. Dagens nordmenn er av barn av Bjørnson, men hvordan ivaretar vi egentlig den norske kulturarven vi har etter ham og hans meningsfeller som formet det norske?
I en rasende artikkel i Dagbladet skrev Bjørnson følgende i 1892:
«Jeg føler mig skamfuld, hvergang en Landsmand bruger det paa denne Maade … Hvad var Norge uden de Fremmede? I Haandværk, Industri, Handelsskab, Kunst, sociale og politiske Opgaver? Enten maa vi ud blandt dem eller de maa hid til os. At skjælde ærlige Folk ud som «Fremmed», deri er en slet arv fra den Tid, de forskjellige stammer hadede hverandre; derfra er arven gaat videre ind i Bygdesneverheden og derfra videre ind i den slettere Patriotisme. Det er Grisemoral i den, vi vil være alene i Trauget.»
Så var det kanskje ikke så mye likhet mellom Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonale identitet og Fremskrittspartiets kamp for norsk kultur, likevel.
Innlegget var på trykk i Bergens Tidende tirsdag 22. januar 2013.