I 2012 behandlet politikerne Areal- og transportplan for Buskerudbyen. Venstre var fornøyd med
planens førsteutkast. Den gav klare føringer i at fortetting skal skje i et begrenset antall områder,
som er tett knyttet opp mot kollektivknutepunkter. Dessverre var det ikke så lett for kommunene
å pålegge seg selv restriksjoner i byggeplanleggingen, og alle formuleringer om krav ble endret til
anbefalinger. Den vedtatte planen krever ingen tilpasninger, den krever ingen fortetting, den krever
ingen fokus på kollektiv, men den anbefaler.
Erfaringer fra miljøpolitikk er at det sjelden blir gjort noe før det settes fram krav. Sjelden er noen
først ute med å sette begrensninger på seg selv. Alle argumenterer for sine behov, om det er
utbygging på Ormåsen i Øvre Eiker, Åsen i Nedre Eiker eller Konnerud i Drammen. Det er lettere å
bygge der det er skog, enn der man må ta hensyn til naboer, kulturminner og næringsliv. Å bygge i
skogen er minste motstands vei.
Hvorfor fortsetter vi så med Buskerudbyen, nå når det ikke er noe bindende i samarbeidet lenger?
Noen håper det løse samarbeidet vil utløse belønningsmidler fra Staten. Dette tror jeg vil bli
vanskelig, fordi biltrafikken vil komme til å øke når vi ikke klarer å bli enige om restriksjoner. Noen
vil bruke det som brekkstang til å innføre trafikantbetaling. Vi vet vi må begynne med dette ondet,
dersom vi vil ha Svelvikvei eller Konnerudnedføring. Med Buskerudbyen trenger ingen kommuner stå
alene om avgjørelsen, Buskerudbyen kan ta støyten.
Venstre håpet Buskerudbyen skulle løfte kommunene fra å fokusere på egne behov til å se regionens
behov. Dette ble for vanskelig. La oss håpe vi klarer å forsterke det regionale fokuset framover,
slik at Buskerudbyen igjen kan få substans. Vi trenger ikke Buskerudbyen bare som argument for
trafikantbetaling. Det tør Venstre å fronte likevel, når vi ser behovet melder seg.
Ulla Nordgarden, Venstre