Frøy Gudbrandsen skriver i en kommentar i BT 12. januar om underrepresentasjon av kvinner i politikken, særlig lokalt. Hun peker på en rekke årsaker til hvorfor der er slik — deriblant at kvinner selv ikke ønsker politiske verv.
Spørsmålet er hvorfor kvinner sier nei. Det er åpenbart mange grunner til det, men jeg er ikke i tvil om at én viktig årsak er at lokalpolitikk er utfordrende å kombinere med familieliv. Det burde kanskje være et like gyldig argument for at menn ikke skulle la seg velge, men samme hvor langt likestillingen har kommet her til lands, føler nok fortsatt kvinner — med rette eller ikke – et større ansvar for familie og hjem.
Sene møter
Det første 5-åringen min spør om når hun våkner om morgenen er gjerne om mamma skal på sent møte i dag. Er svaret «nei», jubler hun gledesstrålende. Og det er lenge siden hun slo fast at hun ikke skulle ha samme jobb som mamma når hun blir stor «for mamma må gå på så mange sene møter».
Det er ikke tvil om at det er mange sene møter i lokalpolitikken. Sånn må det nesten være fordi de aller fleste lokalpolitikere har en jobb eller studier ved siden av politikken. Og det vil vi at de skal ha. Vi vil ha kommunestyrerepresentanter som speiler velgerne med en bred variasjon i yrker — ikke profesjonaliserte, lokale folkevalgte forsamlinger uten bakkekontakt. Da må politiske møter legges til fritiden — ettermiddag og kveld- som også er prime time for samvær med barn og familie.
Bystyremøter og komitemøter er konsekvent lagt til timene mellom skole/ barnehage/ jobb og leggetid. Dyrebare timer for oss småbarnsforeldre. Det er riktignok bare ett bystyremøte og ett til to komitemøter i måneden, men i tillegg kommer gruppemøter, fraksjonsmøter, partimøter, debattmøter. Det blir noen sene møter i måneden — og alle krever forberedelse.
Selv om noen av oss mener at kommunene burde hatt langt mer makt og selvstyre, er lokalpolitikk like fullt spennende og viktig. Bystyrer og kommunestyrer tar en rekke avgjørende beslutninger som angår oss alle. Vi lokalpolitikere får kunnskap om alle kommunens tjenester, treffer spennende mennesker, deltar i interessante diskusjoner og ikke minst får vi mulighet til å påvirke hvordan vi ønsker at nettopp vår kommune skal være. Sammen kan vi finne de gode løsningene til det beste for alle.
Lange kvelder
Jeg tviler på at mitt politiske engasjement gjør meg til en dårligere mor, men det gjør meg utvilsomt til en mor som er mindre hjemme enn mange andre. Når junior på to år løper rundt og leker at han går på møter, kommer storesøster belærende og forklarer: «Nei, du kan ikke gå på møter. Det er bare damer som går på møter.» Om ikke annet er det en form for likestilling det også.
Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning på hvordan man skal få flere kvinner til å engasjere seg politisk. Men for oss alle handler det om valg og hva man ønsker å prioritere. Da må vi respektere at mange kvinner ikke vil.
Julie Andersland
Venstre-politiker og småbarnsmor
Innlegget sto på trykk i BT onsdag 16. januar.