Narkotika. Narkoman. To ord fulle av stigmatiserende tanker og følelser. Ladede ord vi forbinder med elendighet, sorg, kriminalitet og bakmenn. Sistnevnte gjerne i form av organisert kriminalitet, mafia.
Hvorfor er det blitt slik? Jo, det skyldes de siste 40 årenes politikk på området. I 1971 erklærte Richard Nixon krig mot narkotika, «War on Drugs». Har denne krigen fjernet rusmisbruk, eller på noen annen måte gjort hverdagen til tunge rusmisbrukere bedre? Nei, tvert imot etter mitt skjønn. Det eneste vi har oppnådd med streng politikk er høye priser, som igjen har laget et stort og lukrativ illegalt marked.
I Norge er alkohol et lovlig rusmiddel. Ved fylte 18 år kan man kjøpe øl og vin. Ved 20 kan man handle brennevin. Salget skjer gjennom kontrollerte systemer, som butikk, vinmonopol eller på utesteder. Et system som sikrer kvalitet, skatteinntekt av salget og fra de som jobber i næringen, og man forsikrer seg at den som kjøper er i rett alder. Et system som i all hovedsak fungerer utmerket. Spesielt Vinmonopolet er svært bra. De sikrer oss god kvalitet gjennom dyktig betjening, og produkter til rett pris. Det er trygt å handle på polet.
Et slikt system vil jeg også ha på cannabisprodukter. Produktene må avkriminaliseres og komme inn i ordnede former. Kvalitet må sikres, inntekter beskattes, og vi må få kontroll på salget i forhold til de som ikke er gamle nok. Akkurat som med alkohol.
Vil en avkriminalisering føre til økt forbruk? Muligens. Flere vil kanskje velge cannabis oftere og utelukke alkohol, noe jeg ikke ser noe betenkelig med, snarere tvert imot. Jeg er langt mer fortrolig med en som bruker cannabis, enn en som har fått i seg for mye brennevin. Med en avkriminalisering av cannabis antar jeg med stor sannsynlighet at voldstall i hjemmet, og på byen, vil bli kraftig redusert. Det ligger i cannabisrusens natur.
Vil noen flere få rusproblemer av cannabis med en avkriminalisering? Muligens. Men marginalt. Antagelig vil forbruket hos de mest kritiske, de unge under 18 år, gå ned. Rusproblemer løses med sosialpolitiske hjelpemidler, ikke med straffeloven. Akkurat som med alkoholikere. Vi vet noen av oss vil misbruke. Dette er ofte sammensatt problemstillinger, og rett hjelp må gis i forhold til hva hver enkelt sliter med.
Så var det heroin. I min bok må heroin inn i LAR som lavterskeltilbud på like linje med subutex og metadon og andre legemidler som i dag benyttes i behandling av de som er under pisken av heroin (LAR, Legemiddelassistert rehabilitering). Selvsagt behovsprøvd, og under tilsyn og kontroll av helsepersonell. Man skal med andre ord ikke få utlevert sin ukesrasjon med heroin.
En grenseprøvende tenåring skal ikke få utlevert heroin bare fordi han har lyst på. Slik er det nemlig i dag. I dag kan hvem som helst kjøpe heroin. En heroin som overhode ikke er kontrollert for kvalitet.
Dagens rusmiddelpolitikk tvinger en heroinist til å leve et uverdig liv. Store pengebeløp må skaffes til veie hver dag, enten i form av vinningskriminalitet eller ved å prostituere seg mot sin vilje. Det siste så hjerterått at bare tanken på det gjør vondt. Tenk om dette er ditt barn? Deler man derimot ut heroin i kontrollerte former, så får rusbrukeren tilbake verdigheten. Hun slipper å stjele. Hun slipper å selge kroppen sin. Krefter gjenvinnes, og man kan i felleskap med helsepersonell/sosialarbeidere jobbe mot en hverdag uten rusmisbruk. Og sakte men sikkert komme tilbake i hverdagen som en yter, og skaffe seg et godt liv.
Vi behandler ikke alkoholikere med alkohol. Men jeg tror alle er enig i at i en overgang som ledd i behandling, vil det være bedre om de drikker vin enn rødsprit?
I dag vet vi at utkjørte og slitne heroinmisbrukere på de tyngste dagene sover ute, og kropper fryser fast i asfalten en vinterdag. Slik kan vi ikke ha det. Fjerner man heroin fra gata, fordi det gis til de som er avhengige, så fjerner man rekrutteringsmarkedet. Det blir ikke lenger mulig for en ung tenåring å dra til byen for å handle heroin. Det illegale markedet er nemlig borte.
Det var de humane argumentene. Hva så med de sekundære, økonomiske? Det er åpenbart at en avkriminalisering og legalisering vil frigjøre enorme summer. Utgifter til politiet, soning i fengsel, det juridiske system, tollvesen, samt tap av skatteinntekter. Tallene er vanskelig å anslå, men det er nærliggende å tro at man snakker titalls milliarder kroner. De kan benyttes på en langt mer effektiv måte til samfunnets og borgernes beste.
Jeg vil ha en human og fornuftig ruspolitikk. Utredninger om dette trenger vi heller ikke. Stoltenberg-utvalget, som var bredt sammensatt av politikere og fagmyndigheter, har allerede utarbeidet et svært godt og grundig arbeid.
Gi meg politikeren med mot og vilje til å ta den djerve beslutningen om å iverksette, og ikke
tviholde på den nå over 40 år gamle mislykkede krigen mot narkotika. Den krigen var tapt da den startet.
Gisle Monsen Vonen
Medlem Kristiansand Venstre
(Kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 15. januar 2013. Den kan også leses og debatteres her)