Muligens var den frittalende fylkestingsrepresentanten også i tvil om hørselen min, siden han fant det nødvendig å si det siste tre ganger.
Så med et ydmykt forbehold om at jeg kan ha misforstått alt:
Motstanden mot ett Agder synes massiv i Arendal og østover. Mange har dyp mistro til at en felles fylkeskommune vil føre til annet enn sentralisering rundt Kristiansand. Dessverre har det vært en del episoder som har gitt næring til skepsisen, den er ikke grunnløs.
Men det er lett å overse at motstanden over tid varierer i styrke: Den synker når regionale ledere blir tydelige og argumenterer for ett Agder. Når de samme lederne blir unnvikende eller fraværende, blir motforestillingene stående uimotsagt. Da er det fritt fram for frykten.
Våren 2010 var det god driv i prosessen mot ett Agder i begge fylkesting. Flere målinger viste at avstanden mellom ja og nei ikke var stor, bare noen få tusen stemmer. Fram mot valget i 2011 ble imidlertid den ene fylkespolitikeren etter den andre taus. Partitaktikk ble viktigere.
Dermed kunne nei-aksjonen “La Aust-Agder leve” kjøre på med den ene påstanden drøyere enn den andre. Stortingsrepresentantene de Ruiter og Godskesen avfeide at grensekommunene ville ha noen mulighet til å nå fram med en søknad om overflytting til Vest hvis det ikke ble sammenslåing. Regjeringens grundige prosess i ettertid har vist at de tok helt feil, spørsmålet var reelt åpent inntil det avgjørende møtet for noen få uker siden. Men før valget i 2011 skulle budskapet være: Det er trygt å stemme nei, alt vil bli som før. Og fra før har vi det som kjent greit. Det ble selvfølgelig brakseier i folkeavstemningen. Gratulerer med det.
Hvorfor dette tilbakeblikket når spørsmålet jeg er bedt om å si noe om er framtida til fylket Aust-Agder? Fordi det viser betydningen av et tydelig politisk lederskap i regionen – av folk som har fylket og landsdelen som sitt ansvar.
Fylket mitt bør straks be om å få bli frifylke med utvidede fullmakter.
Jeg syns vi mangler dette i dag. I stedet møtes vi ordførere til det ene samordningsmøtet etter det andre. Ordførermøter går fint så lenge vi ikke trenger å gjøre annet enn å snakke godt om hverandre. Skal regionale konflikter løses, er vi ofte uskikket til oppgaven. For vi er og blir lokalpatrioter, vi er valgt for å være opptatt av vår egen kommunes ve og vel. Vi er dessuten meget vare for folkelige stemninger i egen by eller bygd. Noen ganger tenker vi vel som i “Javel, statsråd”: “I must follow them. I am their leader!”
Behovet for samordningsmøter oppstår fordi Aust- og Vest-Agder samarbeider tett. For de fleste praktiske formål er vi en landsdel mer enn vi er to fylker. Vi har en god regionplan sammen, men ikke noe sted å ta effektive flertallsbeslutninger for å gjennomføre den. Det er for eksempel kritisk viktig for Sørlandet å få til bedre likestilling. Men jeg er sosialliberal og min kollega Grundekjøn i Kristiansand er, slik jeg oppfatter ham, dypt konservativ. Vi blir ikke enige her. Sørlandet trenger at en av oss kan bli stemt ned – og så være ferdig med det.
I forrige periode var de viktige ordførervervene i fylkeskommunene, Kristiansand, Arendal og Agderrådet fordelt på KrF, Arbeiderpartiet og Høyre. Det skapte åpen konkurranse og dynamikk. I dag har Høyre alle verv. Det har muligens gjort partimøtene i Høyre viktigere, men i regionen har det heller blitt mindre enn mer driv.
Det vi trenger nå – spesielt i Aust-Agder – er fylkespolitikere som våkner og fyller lederrollen sin. Det er mange flinke folk der som er fullt i stand til det. Vi forventer mer enn passiviteten vi så i budsjettbehandlingen før jul: Aust-Agder fylkeskommune har et årlig budsjett på 1,6 milliarder. For de neste fire årene flyttet flertallet der på 600.000 kroner. I Grimstad flyttet vi til sammenligning på 44 millioner.
Strid om fylkessammenslåing og kommuneoverflytting har skapt oppmerksomhet om Agder på Stortinget, men saken er ennå ikke lagt fram av Regjeringen. Det er bare regjeringspartiene som på forhånd har avklart at de vil si nei til at de fire kommunene får bytte fylke. I dette ligger det en stor mulighet for Aust-Agder, kanskje for Vest-Agder også.
Fylket mitt bør straks be om å få bli frifylke med utvidede fullmakter. Det kan være å ta over oppgaver fra Fylkesmannen – som Norge er overmodent for forsøk med. Like interessant kan det være om Aust og Vest i fellesskap får lov til å løse sakene som gjør det vanskelig å være grensekommune i “feil” fylke – gjennom vedtak i felles fylkesting eller fylkesutvalg.
På Sørlandet bør vi også heve statusen det har å være fylkespolitiker. Det nye Sørlandstinget er satt sammen av ordførerne og stortingsrepresentantene. Det er opplagt at medlemmene av fylkesutvalgene også bør være med her.
Endringsprosesser på Sørlandet stopper ofte opp fordi utkantene protesterer. De føler seg oversett. Noen ganger har de rett i det. En idé som kan være verdt å undersøke, er å vri de to kompetansefondene i Vest og Aust, som samlet forvalter en milliard kroner, mer mot å støtte gode prosjekter på flankene i Agder. I dag går mye av regionens arvesølv til å støtte de to store statlige virksomhetene i Kristiansand, Arendal og Grimstad, nemlig sykehuset og universitetet. De to bør stortingsrepresentantene sørge for økte statlige bevilgninger til.
Disse forslagene kan synes små hver for seg. Jeg håper likevel de er verdt å diskutere. Vi trenger grep som gjør at vi får tilbake driven i landsdelen. Glem ikke at Sørlandet ennå er en ung landsdel; vi er bare i begynnelsen av noe. De store tingene vi har oppnådd, i de senere årene universitet, bedre veier, det digitale Agder, langvarig oppgang i leverandørindustrien og imponerende fornybar-omstilling av prosessindustrien er kanskje bare vår barndoms eventyr. Vi kan ha større øyeblikk i vente.