Kommentaren til Breen Bakken kan likevel ikke stå uimotsagt fordi den totalt underkjenner det faktum at mange barn som ikke "passer helt inn", lider i skolen. Dette har ingenting med å dyrke eller skape elite å gjøre, men det kanskje vanskelig å se for en journalist med sterke bånd til SV?
Janteloven står fremdeles sterkt i vårt samfunn på enkelte områder. Det å være flink i idrett er akseptert, men å si at man har et barn med høy intelligens kan være vanskelig for mange å takle. Selve flinkheten kan oppfattes som et problem, ikke minst av barna selv. Resultatet kan bli at de gjerne prøver å gjøre seg dummere enn de er. For noen blir den sosiale belastningen ved å være flink så stor at de slutter å være flinke. For andre er problemene mindre ekstreme, men de kan miste totalt lysten til å lære og til å gå på skolen. Skulking og "vondt i magen" som påskudd til å være hjemme er gjengangere. Andre endrer seg fra å være aktive og innsatsvillige til å bli tafatte og unnskyldende også hjemme.
Slik blir skoleflinke elever til skoletapere fordi de ikke får undervisning på sitt eget nivå. Mange skoleflinke barn får atferdsproblemer fordi de ikke får de utfordringene de trenger i timene. Det skjuler seg en rekke barn med skjult høy IQ blant skolebøllene i klasserommet. Også disse barna trenger omsorg og aksept, ikke forakt.
Langt fra alle barn med høy intelligens har problemer, men mange har det. Flere og flere land oppretter derfor programmer og skoler for slike barn, ut fra en kompetent omsorgstanke. I Norge mangler man kunnskap om problemet, og vår likhetstanke gjør det behagelig å fortrenge det.
Når vi sammenligner oss med andre land, utmerker Norge seg negativt, fordi skolen har gjort lite for å tilrettelegge undervisningen for de flinke elevene. En undersøkelse av Utdanningsforbundet viste for noen år tilbake at mindre enn 10 % av norske lærere selv mener at den norske skolen gir intelligente barn tilstrekkelig stimulans. Selvfølgelig er det forskjell på skolene. Noen foreldre finner full forståelse og kan til og med oppleve at noe blir gjort. Men den vanligste reaksjonen er dessverre at "han klarer seg" hvis det går bra eller fornekting og diagnoser hvis det ikke går bra. Først nå, i 2013, får noen få skoleflinke elever på ungdomsskolen i Buskerud for første gang mulighet til å ta fag på videregående. Buskerud er blant de fylkene som henger etter selv i norsk målestokk. Venstre ønsker et sterkt fokus på tilpasset opplæring for alle, og planer og konkrete tiltak til å få det til, ikke minst gjennom tett samarbeid med kommunene, fylkeskommune og høgskolen.
I norsk skole har man vært veldig opptatt av å hjelpe de svake elevene. Resultatene viser at man ikke har lyktes med det heller. Høye frafallstall viser dette i all sin tristhet. Dessuten scorer norske elever nokså dårlig på basisferdigheter som å kunne regne eller lese.
Men når det er sagt, har vi jo faktisk en lovfestet rett for alle elever i Norge, at undervisningen skal tilpasses den enkeltes evner og forutsetninger (Opplæringsloven § 1-3.). I teorien betyr det at de intelligente barna har like stort krav på tilpasset opplæring, som de faglig svake barna. Derfor synes jeg det er direkte opprørende når Aps stortingsrepresentant Lise Christoffersen under nyttårsdebatten uttaler at spesielt skoleflinke elever har godt av å jekkes litt ned. Denne type nedlatende og ideologisk forblindete holdninger hos politikere forklarer mye av hvorfor skolen vår ikke klarer å gi alle barn den opplæringen de har krav på. Når alle skal behandles likt uansett forutsetninger, faller mange gjennom.
Barn er ulike og har ulike behov. Det er på tide å legge bort ideologiske skylapper i skolepolitikken og se den enkelte elev med sine sterke og svake sider. Det handler ikke om elitedyrking, men om å gi barn den stimulansen de trenger for å utvikle seg og trives på skolen.