Andre tilnærminger skaper friksjon og vonde følelser. Ergo bør man som leder ha "fred i hjertet" og behandle medmennesker med respektfull tydelighet, utøve "myk" makt. Alle organisasjoner trenger systemer, planer, prosedyrer, organisasjonsstruktur og struktur for kontrollervirksomhet. Men først og sist er lederskapet, ledere som tenker og handler også der det ikke finnes retningslinjer, som håndterer uventede situasjoner, er proaktive og empatiske ledere som delegerer ansvar og myndighet – og tar det overordnede ansvar når det kommer til stykket. Høres enkelt, men er krevende nok å etterleve.
Noen ledergrupper møter uventede problemstillinger med: «Vi lager en ny retningslinje/ en ny prosedyre». Faren med å skape en kultur som uansett kompleksitet framstår nærmest blindt avhengig av prosedyrer og dokumentasjon (satt på spissen), er at systemregimet til slutt blir unødig omfattende og komplisert, ledere og medarbeidere mister oversikten og blir like fullt handlingslammet i krise. Til tross for at vi har erfart dette smertelig, dokumentasjonskulturen som redningsplanke brer om seg på alle forvaltningsnivå og overføres / kreves/ smitter fra offentlig til privat virksomhet. Vi er i risikosone for overdreven byråkratisering og rapportering og jeg undres over om dette er en bærekraftig utvikling? Vil vi dette? Mitt svar er nei. Men da må vi som ett av botemidlene våge å velge ledere som utøver reell lederskap og som kan tenke selv.
Vi er alle del av et fellesskap. Fugelli sier (les Dagbladet 22.12.12) at for å utvikle gode liv i et fellesskap trengs "Fem om dagen: Verdighet/ Handlingsrom i eget liv/ Tilhørighet/ Mening/ Trygghet". Med dette som bakteppe påpeker han videre det paradoksale i at . "i år feirer 107 000 fattige barn jul i verdens rikeste land. I dag sender Norge asylbarn tilbake til krigslignende situasjoner med en menneskekulde som forferder". Det er grunn til å spørre, hva slags lederskap står bak dette? Er solidaritet kun et begrep for merkedagene? Hvorfor påser ikke våre ledere på nasjonalt nivå hva de ganske sikkert innerst inne vet er det rette; både hva gjelder praktisering av menneskeverd, handling i tråd med sunn og bærekraftig økonomi, fordeling av økonomiske goder, bremse på økonomisk misbruk/ overforbruk, feie for egen nasjonale dør i et utall av sammenheng? Hvis handling utgår av "velgerhensyn", (er det virkelig så smått?), kan det være at man undervurderer sine velgere? Nordmenn flest må tåle å utfordres i vår søken etter stadig mer av materielle goder, knapt hensyntatt hvordan og under hvilke forhold varene er produsert og hvilke konsekvenser vårt forbruk får. Og hvor man — også der man minst kunne vente det- holder fast på opparbeidede særfordeler som jo egentlig er å berike seg på andres bekostning. Eventyret om den velfødde, bortskjemte odelsgutten er i ferd med å finne sin høyst dagsaktuelle variant. Det er ikke bare vakkert.
I vårt fellesskap skal det selvsagt være plass til et mangfold, de som " ikke er lønnsomme", slik Fugelli sier det. Jeg skjemmes hver gang jeg erfarer at vi som nasjon ikke framstår slik. Og jeg er tilbake til behovet for å lede og bli ledet med "fred i hjertet"; utøve "myk" og rettferdig makt med det for øye at våre medmennesker uansett form, tro og farge skal oppleve muligheter og trygghet i den flokken hver og en ønsker å være en del av. Vi har råd og anledning til å betale den prisen. Hvis vi vil.
Naiv tilnærming? Tvert imot, langsiktig og bærekraftig tilnærming. Vi er mange som har mangt vi kunne forsake, om så bare litt, til beste for det store fellesskapet, mange som kunne bidra til at det utvises rausere og romsligere skjønn. Norges overflod er påtrengende, men hjertevarmen på nasjonalt nivå er ikke like åpenbar og synes stå i fare for å bli administrert bort. Faktisk har vi et par ting ugjort lokalt også. Så la oss gå inn i det nye året med skjerpet og løftet blikk. Godt nytt år!
Signy Gjærum (V)