Harstad Tidende skrev 5.november om nigerianske Stephenie (5) som sammen med familien hadde fått endelig avslag på søknad om asyl i Norge. De hadde bedt om beskyttelse fordi mor fryktet at barnet i hjemlandet ville bli kjønnslemlestet. Mor selv har gjennomgått kjønnlemlestelse, med alvorlig infeksjonssykdom relatert til selve handlingen, og fysiske og psykiske plager som barn, ungdom og voksen.
Kjønnslemlestelse er i norsk lov straffbart, og Norge flagger sitt synspunkt iht en egen Handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse strider mot menneskerettigheter, mot FNs kvinnekonvensjon og mot barnekonvensjonen. Kjønnslemlestelse er tortur mot barn, og kvalifiserer som forfølgelse i flyktningekonvensjonens forstand. Barnets beste skal være et førende prinsipp også når asylsøknader behandles.
1.juni i år kom retningslinjer fra Justisdepartementet om håndtering av asylsaker hvor kjønnlemlestelse er et tema. Retningslinjene slår fast at når det er velbegrunnet frykt for kjønnlemlestelse, er det grunn til asyl her, og ber til og med UDI selv vurdere faren for kjønnslemlestelse også i saker hvor dette ikke er tatt opp av den som søker asyl. Likevel har UDI og senere UNE sagt nei i denne saken. Mor blir ikke trodd på risikoen, og på samme tid sier de at det er hennes gode ressurser som til nå har forhindret og i framtida skal forhindre kjønnslemlestelse av hennes femårige datter.
Kjønnslemlestelse forekommer i mer enn 30 afrikanske land, og Nigeria er blant de landene med høyest forekomst. Formelt er det forbud i en del delstater, men det er ingen oppfølging av forbudet. Utviklingen går heldigvis i retning av at praksisen blir mindre utbredt, det er flere av de eldste enn av de yngste som har blitt utsatt for det, men forekomsten varierer mellom etniske folkegrupper og mellom regioner. Sørsør i Nigeria, i den etniske majoriteten der, finner vi den aller høyeste forekomsten på 76.7 % (Nasjonale demografi- og helseundersøkelse 2008). Å oppfostre et barn er noe som i Nigeria i større grad enn her i Norge angår storfamilien. Forskningsrapporter fra 1998 fra Benin City forteller at kjønnslemlestelse er en beslutning som tas av far og farmor/farfar, også når mor er uenig (Ehigiegba, Selo-Ojeme & Omorogbe).
For Venstre er mennesker viktigere enn systemer. Er systemet vårt godt nok når man bare gir asyl i 42 av 131 saker de seneste årene? Er systemet vårt godt nok når ei fem år gammel jente sendes hjem til et samfunn hvor 76.7% er kjønnslemlestet? Og da blir bedt om å basere seg på mors ressurser når man vet det der hun kommer fra gjerne er far og svigerfamilie som er beslutningstakere? Den tydeligste bekreftelsen på mors velbegrunnede frykt for sitt barns psykiske og fysiske helse har vi fått gjennom hennes tilstedeværelse her; en flukt fra Nigeria til Norge i håp om beskyttelse for sin datter. Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Maria Serafia Fjellstad
Leder Harstad Venstre/ kommunestyrerepresentant for Venstre