Tidligere har vi sett SVs nestleder, Bård Vegar Solhjell, forsøke å gi venstresiden eierskap til ordet «frihet» og å definere SV som et «liberalt sosialistisk» parti. I Høyre kaller mange, spesielt blant den yngre garde, seg for «liberalkonservative». Fremskrittspartiet har sine «liberalister». Arbeiderpartiets Eskil Pedersen hevder at det er dem som nå «holder den liberale fanen høyt». Det er vel kun i KrF at ordet «liberal» fremdeles er et skjellsord.
Født fri
Det kan være nyttig å finne ut hva det faktisk betyr å være «liberal». I den enkleste forstand, betyr ordet at man er en som tror på frihet. Dette blir likevel en for snever definisjon. Filosofen John Locke argumenterte for at en liberaler er en som tror at mennesker er naturlig i en «tilstand av perfekt frihet til å utføre deres handlinger, som de ønsker, uten å be om tillatelse og uten å være avhengig av viljen til noe annet menneske». Sosialliberalismens far, John Stuart Mill, etablerte videre et viktig prinsipp om at «bevisbyrden skal ligge hos dem som er mot friheten, de som argumenterer for noe som helst restriksjoner eller forbud. A priori er antakelsen i favør av frihet.»
En liberaler er altså en som mener at mennesket av natur er fritt og uavhengig, og at ethvert inngrep i dette krever betydelige argumenter, og ikke minst: Inngrepet skal i sum resultere i økt frihet for enkeltmennesket.
Samfunnskontrakten
Av dette kan vi derfor si at alle som mener at mennesket av natur tilhører staten, at bevisbyrden ligger på dem som vil gjøre noe fritt eller dem som vil argumentere for inngrep i enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke er liberale.
Fra teorien om mennesket som naturlig fritt, kom ideen om at staten henter sin legitimitet gjennom samfunnskontrakten: Mennesket gir fra seg deler av sin suverenitet mot at staten beskytter friheten til mennesket. For at staten skal ha legitimitet — for at det skal være akseptabelt med inngrep i menneskers frihet — må man ha demokrati. Dette er grunnlaget for uttrykket liberalt demokrati, og sammen med dette fikk vi den moderne, liberale rettsstaten.
Ideologikampen
Hvordan gikk man fra dette til at både Arbeiderpartiet og Høyre ønsker å få klistrelappen «liberal»? Sosialistene og liberalerne fant hverandre tidlig. Mens Venstre kjempet for allmenn stemmerett av prinsipielle årsaker, gjorde sosialistene det fordi det ville gi arbeiderne flertall og starte revolusjonen.
Fra å kjempe for datidens kongemakt, fåmannsvelde og mangel på demokrati, trengte det ikke gå mange år før Høyre aksepterte endringene liberalerne kjempet gjennom. Det er i konservativismens natur å akseptere endringene som allerede har skjedd. «Hit, men ikke lenger», er Høyres bud. Sosialistene aksepterte det liberale demokratiet som et ledd i en klassekamp. De konservative aksepterte det fordi endringen allerede hadde skjedd, og fortsatte å kjempe for konservativismen sin innenfor rammene av demokratiet.
Vi er alle liberalere
Dessverre finnes det fremdeles nok av eksempler på at både sosialdemokratene og de konservative fremdeles kun ser på demokratiet som et middel, og ikke som et mål. Arbeiderpartiets nære bånd til LO er et eksempel på hvordan demokratiske prinsipper fort må vike for å få gjennomslag for særinteressene til gruppen som partiet alltid har representert.
Uansett kan alle norske partier betegnes som liberale partier, i den forstand at de bekjenner seg til det liberale demokratiet. Men å kalle seg liberal fordi man er for demokrati og rettsstat, blir som om jeg skulle kalt meg vegetarianer fordi jeg spiste salat til lunsj. Liberalismen er langt mer enn bare et ønske om demokrati og rettsstat. Derfor er det ikke så vanskelig å skille klinten fra hveten.
Fremdeles konservativ
Konservativismen er som ideologi særdeles relativ. Det er ideologien for de som er fornøyde og synes samfunnet bør forandre seg sakte og langsomt, og synes at «det eksisterer fremdeles» er et godt argument for at noe skal bestå.
Konservative partier har stort sett en iboende skepsis både til mennesker og nye ideer. De kjemper stadig for utvidede fullmakter til politiet og en opprusting av militæret. I fjor ble dette tydelig da Ap og Høyre sammen sikret flertall for innføring av Datalagringsdirektivet — trolig det groveste overtrampet mot enkeltmenneskets personvern i nyere tid. Personvern er en klassisk «liberal» sak, og her viser både Høyre og Arbeiderpartiet hvordan de fremdeles tilhører konservativismen og sosialismen — og ikke ser på mennesket som naturlig fritt.
Høyre fortsetter også, som konservative partier ellers, å ville bevare tradisjoner og kultur og kongehus. For en liberaler er det kun de levende enkeltmenneskenes frie valg som har en egenverdi.
Ap vil velge for oss
Da Arbeiderpartiets Håkon Haugli og Eskil Pedersen holdt «gravøl for det liberale partiet Venstre», hevdet de at det nå var Ap som «holder den liberale fanen høyt». Begrunnelsen for det var at den rød-grønne regjeringen har innført den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Det er godt å se at Arbeiderpartiet er liberale i sex- og samlivsspørsmål, men det gjør dem ikke til et liberalt parti. Liberalismen er ingen meny man kan velge og vrake i.
Arbeiderpartiet står bak byråkratiseringen av norsk offentlighet, og med det en svekkelse av demokratiet. I regjering har Ap strammet inn innvandrings- og asylpolitikken så hardt de kan. Stadige reguleringer av enkeltmenneskets liv, alt fra når du kan gå på butikken til hvilke matvarer du skal kjøpe, innebærer ikke en mistillit mot enkeltmennesket, men også en antakelse av at staten er bedre i stand til å fatte valg for frie mennesker enn mennesket selv. Dette er ikke liberalt.
Krydder
Da Ola Borten Moe la frem begrepet «agrarliberal», svarte landbruksministeren fra samme parti at «det er fint at Ola leker med ord». Det er fint at det finnes folk i SV, Ap, Sp, Høyre og Frp som leker med ord. Det er forståelig at liberalismen er attraktiv. Frihetstrangen er en av de viktigste drivkreftene for mennesket.
Men alle som legger til ordet «liberal» for å krydre ideologien sin med, enten der «agrarliberal», «liberalkonservative», «liberale sosialdemokrater» eller «liberalsosialisme» blir litt som landene Die Deutsche Demokratische Republik eller Den Demokratiske Folkerepublikken Korea: Hvis du har så stort behov for å presisere at du er liberal, så er du det neppe.
Denne kronikken var på trykk i Bergens Tidende lørdag 24. november