(Kronikk i Kommunal Rapport 29. november 2012)
Vi trenger en debatt om hvordan vi vil staten skal være.
Det er særlig to innspill til denne debatten jeg har lagt merke til. Eivind Tesakers kronikk i Aftenposten 20. september med tittel «Hvorfor ting tar tid» og Hans Olav Østgårds uttalelser i et intervju i Aftenposten 21. oktober hvor han mener vi må opprette et «innenriksdepartement» i Norge. Begge er embetsmenn med lang erfaring fra staten. Hver for seg peker de på ledelse og organisering som svært sentrale verktøy for en effektiv og handlekraftig stat.
Min stat er ikke dagens stat. Jeg drømmer om en handlekraftig, effektiv og lærende stat. Vi vedtar av og til noen reformer, men evaluerer dem knapt. Hvordan lærer vi da? På den annen side er staten blitt god på å opprette nye, såkalte underliggende etater. Innen politi og beredskap så mange at jeg som «menigmann» helt har mistet oversikten. Hva gjør Politidirektoratet? Hva gjør Politiets sikkerhetstjeneste (PST)? Hva gjør Politiets data- og materielltjeneste (PDMT)? Hva gjør Kripos? Hva gjør direktoratet for beredskap og sikkerhet (DSB)? Hva gjør direktoratet for nødnett? Hva gjør Fylkesmannen?
Vi har i dag en embetsmannsstat, inspirert av kommandolinjer fra napoleonstida. Vi har en arkivstat, inspirert av manuell saksbehandling og arkivering fra forrige århundre. For å få de mange manuelle oppgavene og all rapporteringen i den fragmenterte staten til å gå rundt, er staten i Norge en av de råeste vikarbrukerne i arbeidsmarkedet. Ved landets ledende læringsinstitusjon, Universitetet i Oslo — eid av staten, er 40 prosent av de ansatte vikarer. Ifølge Eivind Tesaker har vi også en fryktkultur i departementene. En frykt for å gjøre feil og en frykt for å få vekke kritikk. Hvordan lærer og handler vi i en svært hierarkisk og statisk stat hvor svært mange er vikarer?
Vi har en stat som er inndelt i mer enn 40 ulike regioner; 4 helseregioner, 27 politidistrikter, 5 veiregioner, 18 fylkesmenn, 6 tollregioner, 10 statsadvokatembeter, 7 regioner i Husbanken. Bare for å nevne et knippe av ulike statlige inndelinger. Bare Nav følger de 19 fylkesgrensene. Hvordan lærer og handler vi, når det er så ulikt? Eller enda viktigere, hvordan er det mulig å styre? Samtidig opprettes det stadig flere stillinger i staten. De siste åtte årene er det blitt over 10.000 flere nye. I hovedsak rundt universitetsbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Vi burde lære mer enn noen gang. I stedet mangler vi handlekraft.
Vi har mange statlige ledere. Men en av de største utfordringene for Norge nå ser ut til å være at vi har svært få statsledere. I bunn og grunn handler det om en politisk visjon.
Jeg elsker staten. Når den setter folk først. Jeg vil derfor ha en mindre, tydeligere og mer effektiv stat. I dag er de store innenriksdepartementene Justis- og beredskapsdepartementet, Fornyings- og kirkedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Innenriksdepartement er kanskje mindre sexy enn Moderniserings- eller Fornyingsdepartement. Det viktige er imidlertid ansvaret og oppgavene. Et nytt innenriksdepartement bør ta opp i seg alt i Fornyingsdepartementet, alt innen beredskap fra Justis- og beredskapsdepartementet og alt av regional stat fra Kommunal- og regionaldepartementet (som er ganske mye).
For å få full effekt av dette, må vi rydde i de statlige regionene og underliggende etater. Vi må rydde i oppgaver, i ansvar og i geografien. Ifølge staten selv ser fire til åtte geografiske regioner ut til å være det mest optimale. Jeg sier fem, som erstatning for dagens fylkesinndeling. Fylkesmannsembetet kan da avvikles til fordel for statens direktør i de 5 nye regionene, med ansvar for klage og tilsyn overfor kommunene og ansvar for regional koordinering mellom stat og kommune.
Slik kan vi tydeliggjøre og ensarte organiseringen av staten, med ett administrativt system både sentralt og regionalt i staten — i stedet for dagens 40 ulike systemer. En mer universell lederopplæring. Et klarere og tydeligere ansvar, med bedre, modigere og tydeligere ledere. En enklere og mer elsket stat. Som setter folk først. Ikke systemet.
Ketil Kjenseth,
Stortingskandidat for Oppland Venstre og medlem av Venstres programkomité