Svaret er for så vidt like enkelt som det er innfløkt. Hovedtyngden av det som skulle være livsgrunnlaget til en hel kyst, eies nå av en person, Kjell Inge Røkke.
Da den samme Røkke startet sitt inntog i Nordnorsk fiskerinæring, ble han mottatt nesten med velsignelse, fordi det fulgte forpliktelser med de konsesjoner som ble overtatt for småpenger. Småpenger i forhold til reell verdi. Det fulgte også med et samfunnsansvar, et samfunnsansvar som det dyrt og hellig, ble lovet å holde.
Nå melder Røkke og hans selskaper at de ikke lenger vil stå ved dette samfunnsansvaret.
Kysten av Nord-Norge, som allerede er bygd ned til det minimale, vil nå bli sittende fullstendig tomhendt tilbake. Hvordan i alle verden kan samfunnsansvarlige politikere tillate at dette skal skje? Hvordan kan man tillate at livsgrunnlaget for en hel kyst blir rasert på en slik måte?
Røkke og hans menn bringer på banen mange forskjellige årsaker til at de ønsker å legge ned produksjonsanleggene. Det blir brukt begrunnelser som dårlig lønnsomhet, dårlig kapasitet og overkapasitet. Faktatall viser at konsernet i sin helhet, går med et solid overskudd, og at kapasiteten er god. Derfor blir det hele så vanskelig å forstå, og konklusjonen blir vel da, at det kanskje er størrelsen på eget utbytte som teller mest. Og for all del, det er en industrieier sitt ansvar å sørge for lønnsomhet. Men enhver industrieier, som alle oss andre, har da også et samfunnsansvar, og det kan man ikke fraskrive seg, sånn uten videre.
Derfor reiser nå kystbefolkningen seg i protest. Når man registrerer at en Facebook aksjon klarer å samle over 2000 medlemmer en lørdagskveld for å bygge en organisasjon, som har som mål å gjenreise Finnmark og ta tilbake fiskeressursene, da skjønner man at folk flest er av den oppfatning at nok er nok.
Det som har skjedd siden 1990 er at folketallet langs kysten har gått drastisk ned, som følge av en fiskeripolitikk som har vært til fordel for egoisme og grådighet. En stadig sterkere sentralisering har ført til at livsgrunnlaget for flere kommuner og kystsamfunn er i ferd med å bli borte, som følge av noen pennestrøk og forskriftsendringer.
Stadig færre mottaksanlegg vil medføre at kystflåten, som i hovedsak består av små båter under 15 meter, må gå over store havstrekninger for å levere fangsten sin, ofte i dårlig vær, med de følger det kan få. Hvor lenge kan de holde på slik, før de også gir opp?
Uansett nytter det ikke å fokusere på hvem som er skyld i at man er kommet i en slik situasjon. Man kan trygt si at alle regjeringer som har styrt etter 1990, har et ansvar for hva som har skjedd.
Det som nå må gjøres er å øve et politisk press mot valget i 2013. Man må bruke alle argumenter slik at fiskeri kan bli hovedtema for alle i hele valgkampen. Da får vi se hvem som er villige til å ta ansvar for fremtiden for kysten av hele Nord-Norge.
Det hele handler om å gjenreise kystkommunene, som er i ferd med å råtne på rot.
Det handler om å gi de samme kommunene livsgrunnlaget tilbake slik at de kan bli satt i stand til å yte den velferd de er forpliktet til, og som innbyggerne har krav på.
Det handler om å gi kystbefolkningen muligheter til å bo der de har lyst til å bo. Det er kun en oppegående kystbefolkning, som kan være den beste beredskapsfaktor i alle sammenhenger.
Alt bunner da ut i en ansvarlig Nordområdepolitikk, som også omfatter Nord-Norge. Nå må forhåpentligvis, ansvarsfulle politikere vise hva de står for, dersom de har et rimelig ønske om å få representere landsdelen sin på Stortinget, etter valget om et knapt år.
Det er nå viktig for oss å skape et ettertrykkelig folkeopprør, som kan sette standard for hva som er viktig for kysten vår. Det er vi som skal sette standard for hva som er viktig i valgkampen, ikke Jens eller Siv, eller media for den del. Men vi, vi som bor og lever langs denne unike kysten med så viktige ressurser rett utenfor stue døra vår.
Det er nå vi starter på fremtiden.
Vardø den 11. november 2012
Terje Soløy
Varaordfører i Vardø