Det henger sammen med hvor man har opprinnelse og med sykkelkultur, som ikke blir overført siden integreringen går for sakte.
Jeg prøver å holde tritt med DNs lesere. Etter å ha løpt maraton i New York ifjor, måtte jeg oppleve sykkelritt, og har i år fullført blant annet Enebakk rundt og Nordmarka sykkelmaraton. Det er befriende å sykle; det går fort, du får trent, du tilbakelegger store avstander og opplever mye natur.
Når sykling gir så mange oppturer, er det lett å glemme at vi ikke har gode nok sykkelveier, selv i Norge. En kan fort glemme de treningsturene på landeveien hvor bilene tuter på deg, forsøker å ta deg med spylevæska eller kjører forbi i enorm fart, så nært at du føler for å sykle ut i grøfta for å unngå å bli påkjørt. Ikke minst kan man glemme nettdebattene hvor mange nærmest ytrer ønsker om å kjøre på syklister. Som bilist er jeg blitt langt mer forståelsesfull overfor syklister etter at jeg satte meg på sykkelen igjen som voksen.
Jeg ser at jeg i grunn også bør takke for at folk sykler. Tenk om alle transportsyklistene heller hadde tatt bil til og fra jobb?
Er man litt over gjennomsnittlig interessert i samferdselspolitikk, vil man i utkast til Nasjonal transportplan se gjentatt flere ganger at økt transportbehov fra befolkningsveksten på 20 prosent de neste 20 årene må tas enten gående, syklende eller gjennom kollektivtrafikk. Det er i alle fall ikke plass til flere biler i det sentrale østlandsområdet.
Oslo og Akershus er en sykkelregion som må samarbeide for å få gode, sammenhengende traseer. Når disse er gjennomført, vil det gi god virkning også for andre samferdselsløsninger. Det bør derfor være lov å etterlyse mer fremtidsrettet og visjonær satsing på sykkel som transportmiddel. Økt sykling har så mange positive effekter at den samfunnsmessige gevinsten ved bygging av sykkelveier er meget stor, både i sentrale og i mer rurale strøk.
Ikke på noe annet samfunnsområde vil en satsing gi så store virkninger innen miljø og folkehelse som sykkelveier. Inaktivitet er den store helsetruselen i Norge, ifølge Helsedirektoratet, og voksne mennesker trenger minst en halv time fysisk aktivitet hver dag for ikke å belaste helseapparatet.
Selv veide jeg 20 kilo mer for knappe fire år siden. Jeg kunne fort ha blitt en belastning for helseapparatet.
Å tilrettelegge for sykling er faktisk også å satse på borgernes helse.
Luftforurensning og støybelastning i nærmiljøet reduseres ved å redusere biltrafikken. Når vi vet at de fleste bilturene i Oslo og Akershus er kortere enn fem kilometer, er det mye å hente på å få folk opp på syklene.
Syklister bør engasjere seg mer politisk for å kreve helårs ekspressykkelveier som gjør at Oslo-Akershus henger sammen også for sykkelpendling. For eksempel fra Romerike til Oslo, fra Nittedal til Oslo, fra Follo til Oslo, og ikke minst fra Asker til Oslo. Bør det ikke samtidig kreves tilretteleggelse for gode tilførselsveier til sykkelekspressveiene?
Som politiker akter jeg å jobbe for at sykkel blir et innsatsområde også for arbeidsgivere. Kan ikke arbeidssykling honoreres med fem kroner kilometeren (bilen får 3,50 og elbilen får fire kroner), og kan man ikke gjøre det gratis å ta med sykkelen på kollektivtransport og lage sykkelstativer på busser og tog?
Årets statsbudsjett viser at sykkelsaken nok en gang forblir uprioritert. Det er tydelig at landet trenger ny kurs og regjeringen avlastning.
Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 25.10.2012.
Les mer om Abid Q. Raja her