Kunstdebatt i bystyret

Bystyret i Kristiansand behandlet i går saken om utsmykking av Rådhuskvartalet. Etter ordførerens utspill tidligere i høst, om ytterligere politisk styring, ble saken løftet til bystyret. Saken fikk til slutt et enstemmig vedtak, etter at ordføreren måtte akseptere ordningen med kunstplan. Les Eva Kvelland (V) sitt innlegg i debatten her.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**


Ordfører,

Offentlig forvaltning og demokratiske prinsipper kan for de fleste av oss tidvis by på frustrasjoner. Og jeg tror at du, ordfører, har kjent på den følelsen flere ganger det siste året. Senest nå i debatten om utsmykking av rådhuskvartalet. Og jeg forstår deg. Det er forlokkende å ville mene noe om noe de fleste kanskje har en mening om. Og det har også vi som enkeltpersoner all rett til. Likevel må vi som folkevalgt organ og myndighet kjenne vår rolle og vårt ansvar i slike saker.

Når det er sagt, så er jeg glad og takknemlig for at Randi Haukom og kanskje også andre, har sørget for at denne saken nå ser ut til å få et relativt anstendig utfall. Forhåpentligvis kommer det også noe godt ut av den debatten som har gått de siste månedene. Forhåpentligvis har det gitt oss som folkevalgte et mer bevisst forhold til hva som er vår rolle når det offentlige rom skal utsmykkes.

Det er stor forskjell på å kjøpe en gravemaskin og på å kjøpe kunst til utsmykking. Når kommunen trenger ny gravemaskin er det enkle og objektive kriterier som ligger til grunn for et anbud. Pris og funksjon er relativt udiskutable kriterier, og ingen politiker ville drømme om å insistere på at vi skal påvirke fargevalg eller utseende. Det er ikke like enkelt å holde innkjøp av kunstnerisk utsmykking på armlengdes avstand. Men det er desto viktigere å gjøre nettopp det.

Myndighetene er en viktig premissleverandør for at kunstneriske ytringer skal kunne finne sted. I et samfunn som det norske hvor markedet kanskje er for lite til at det alene kan skape stort nok mangfold, og hvor vi kanskje heller ikke vil det, er offentlige bevilgninger en viktig basis for kunstnerisk virksomhet. Demokratiet har laget noen kjøreregler for forholdet mellom kunst og politikk. De er vi satt til å forvalte.

Men det vi ikke kan, er å forvalte oss til god kunst. Innholdet i kunst kan ikke bestilles, like lite som forskningsresultater kan det – eller i det minste skal det. Kunsten må være fri – både fra styring fra myndigheter og private. Om kunsten skal være et korrektiv til samfunnsutviklingen, til politikken – så betinger det avstand — også når det offentlige skal utsmykke sine egne rom. Slik sikres ikke bare kunstens frihet fra politisk innblanding, men også politikernes ansvarsfrihet for kontroversielle ytringer.

Det er forskjell på å kjøpe gravemaskin og kunst. Denne debatten har vist oss hvor viktig armlengdes avstand er i saker der individuelle meninger i stor grad vil kunne reduseres til smak og behag. Jeg er glad saken nå får det utfallet det får, og jeg tror og håper at vi har lært noe av prosessen.

Utsmykkingssaken Kristiansand

Foto: Faksimile: Fædrelandsvennen, 25.10.12

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**