Høsten tegner til å bli spesielt kald i år. Hjertekald. Kommune etter kommune har de siste ukene sagt nei til statens anmodning om å ta imot mennesker i nød: flyktninger som har måttet rømme fra krig, forfølgelse, tortur. Etter å ha kommet til Norge, sitter de nå på vent. Vedtak etter vedtak i formannskap, by- og kommunestyrer rundt omkring viser at det ikke er plass til dem her hos oss. I stedet hoper de seg opp ved kongerikets oppsamlingsstasjoner for menneskelig vrakgods: Hver morgen våkner tusenvis av mennesker med innvilget opphold til enda en dag på asylmottak. Stuet bort på ubestemt tid. Årsaken er at de ikke får tildelt et sted de kan bosette seg i. Kommunene sier blankt nei.
Det finnes ikke boliger til dem. Ikke i min kommune, Røyken, og heller ikke i Lier og Øvre Eiker. Eller Grimstad, Lunner, Kristiansand, Oslo, for å ta noen få. Under streken har det aldri vært verre enn nå. 3400 flyktninger — det høyeste tallet antallet siden 1990-tallet – venter på å kunne ta steget fra vrakgods over til en ny tilværelse.
Mens det totale antallet asylsøknader har gått kraftig ned de to siste årene, øker antallet mennesker som får beskyttelse i Norge. Dette skyldes ikke mildere regime her hos oss. Det skyldes konflikter og kriger som tvinger millioner av mennesker til et liv på flukt. Nærmere 43 millioner er det for øyeblikket. En ørliten andel av disse skal vi forholde oss til her oppe på berget. Men de ytterst få som klarer å komme seg hit og gjennom prosedyren med å bli anerkjent som flyktning, møter i neste omgang bosettingskøen og må til alt overmål prøve å gjøre seg lekre overfor potensielle nye hjemsteder.
Det er nemlig ikke bare knapphet på boliger som setter en stopper for mange flyktningers drøm om å finne sin plass i Norge. Det viser seg også at norske kommuner velger bort ressurssvake flyktninger. Kommunene kan selv velge hvilke flyktninger de vil ta imot, noe som fører til at personer uten utdanning, og andre ressurssvake, vrakes. De blir sittende på asylmottak, støver ned mens de forgjeves venter på hjelp i et fremmed land som skal ta vare på dem. Kommunene bare gjør det som er lettest for dem. Det kan fort bli for brysomt med analfabeter som kanskje attpåtil er fysisk eller psykisk skadet av krig og forfølgelse. Slike belastninger for kommuneøkonomien takker mange nei til.
Trist, men sant: Der vi skulle ha vist raushet og medmenneskelighet fremfor alt annet, har Norge laget et darwinistisk system for inkludering av den svakeste og mest sårbare gruppen i landet. De minst «attraktive» flyktningene blir sittende på mottak i lengre tid, uten aktivitet, arbeid, privatliv. Disse menneskene har et stort behov for å få et sted å bo, å komme seg ut i samfunnet og få et tilnærmelsesvis normalt liv. Det siste de trenger, er enda mer uvisshet.
Før i tiden var Norge et foregangsland i humanitært arbeid, det er nok å nevne Fridtjof Nansen og hans utrettelige innsats for flyktninger. I dag har ambisjonsnivået sunket kraftig. I Soria Moria-erklæringen satte de rødgrønne seg et mål om å ta imot 1500 FN-flyktninger årlig. Dette er usle 500 mer enn hva FN forplikter Norge til som et absolutt minimum, og knapt halvparten av hva Flyktninghjelpen mener man burde ha som mål. Visst har Norge forpliktet seg etter internasjonal lov til å beskytte personer som blir forfulgt eller som risikerer tortur eller dødsstraff i hjemlandet sitt. Men for kommunene er bosetting av flyktninger en frivillig oppgave, og det er kommunene som vedtar hvor mange flyktninger de vil bosette. Dette har utløst en negativ dynamikk der alle skylder på alle og der (nesten) ingen ønsker å ta mer ansvar enn de andre. Kommunene roper etter mer penger, eller nekter å ta imot flere flyktninger, mens regjeringen kan vise til at det er ingenting i veien med de gode intensjonene.
Prognoser fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet viser at det er behov for å bosette nærmere 8000 flyktninger i Norge årlig i 2013 og 2014. Med dagens system klarer vi ikke engang å gi dem som alt er her, et godt nok liv. Nasjonalt utvalg for bosetting og mottak har tatt til orde for at regjeringen må øke tilskuddet til utleieboliger for flyktninger. Jeg tror vi trenger et større løft enn som så. Vi trenger en gjennomgang av reglene for bosetting og integrering, ikke minst ansvarsfordelingen.
Politikken vi fører i dag uverdig og unorsk. Mitt Norge skal være varm og inkluderende, en nasjon som tar vare på dem som trenger beskyttelse. Ikke la dem råtne bort på mottak der livet settes på vent. Jeg tror ikke folk flest vil ha det slik. Jeg tror det har blitt sånn fordi ansvaret pulveriseres mellom stat og kommuner. Og fordi de store partiers kappløp om den strengeste asylpolitikken gjør det vanskelig å diskutere emnet på en konstruktiv måte. Taperne er flyktningene. Vi kan velge å gjøre noe med dette. Gjøre systemet bedre, ikke flyktningene færre. Vi kan selvsagt la være å gjøre noen ting. I så fall svikter vi grunnleggende som humant samfunn.
Innlegget står på trykk i Dagsavisen