De siste ukers storm rundt Torild Brække, er en storm som har blåst i mange måneder. Den har bare ikke truffet offentlighetens kyst før nå. Beskyldinger og personkarakteristikker hagler, men det har jeg ikke behov for å hverken kommentere eller være med på.
Jeg vil mye heller ta tak i Even Grans leserbrev hvor spørmålet om demokrati stilles. Her synes jeg at Gran stiller det riktige spørsmålet, om enn med en konklusjon jeg mener blir for enkel, og litt for lite gjennomtenkt. Jeg tolker Grans innlegg dit at han mener at en representant som skifter parti, skal søke fritak for sine verv fordi denne personen ikke kan påberope seg støtte i befolkningen.
Det er flere ting som er problematisk med en slik måte å se demokratiet på. For det første betyr dette at en representant som ikke har skiftet mening, men hvis parti har gjort det, enten må følge partiets endrede mening, holde munn, eller tre ut av politikken. Videre betyr det at en representant som av personlig overbevisning ikke vil være med på et partis standpunkt, vil møte det samme dilemmaet; følg partiet, hold munn, eller tre ut av politikken.
Med dette nærmer vi oss kjernen i hvorfor lovverket er laget som det er. Det er kjempeviktig at man beskytter representanter i alle verv mot utilbørlig påvirkning. Man skal ikke kunne bruke trusler om svekket påvirkningsmulighet til å piske en person enten til taushet, eller til å si ting denne personen overhode ikke er enig i, eller til å stemme mot egen overbevisning. Dette vil innebære en sterk og reell fare for en utglidningsprosess vi har brukt de siste 60 på å hindre.
Derfor vil Venstre stemme i mot å bruke en annen paragraf til å oppnå noe loven egentlig stenger muligheten for. Derfor mener vi at det er rett å gjøre som vi har gjort.
Når det gjelder Grans påstand om at det er urettferdig at Venstre er overrepresentert i forhold til stemmetall, vil jeg peke på at Venstre har vært aktivt på to arenaer, og to arenaer alene; i valgkampen, og i forhandlingene etter valget. Valgkampen ga oss to representanter i kommunestyret. Intern uro i Høyre ga oss en til. Forhandlingene ga oss to representanter i formannskapet. Intern uro i Høyre ga oss en til. Forhandlingene ga oss det vervet vi mente var aller viktigst for Venstre; utvalgsleder for kultur, oppvekst og familie. Intern uro i Høyre ga oss ett lederverv til.
Med sterke trusler har Høyre bedt oss om å gjøre ett av to; enten å stemme i mot egen overbevisning og bruke et smutthull i loven, eller å gi fra oss det som var viktigst for oss i valgkampen. Dette blir et "pest eller kolera"-valg som er tvunget på oss av et parti vi samarbeider med. Hvordan i all verden skal vi kunne leve med et slikt valg? Skal vi svikte våre velgere på prinsippielt grunnlag, eller skal vi svikte dem når det gjelder innflytelse? Dette er et valg Venstre aldri skulle behøve å bli stilt overfor. Dette er et valg vi rett og slett ikke vil være med på at vi skal ta. Derfor er vårt ståsted rettferdig i tillegg til rett.
Eddy Robertsen
Gruppeleder Venstre