Elevvurderinger av lærere er konstruktivt

Det var riktig forfriskende å åpne onsdagens utgave av Lofotposten. «Konstruktivt eller sjikane?» spør avisen og gir spalteplass til innlegg for og imot nettstedet minlærer.no. Oppslaget er illustrert med et bilde fra nettstedet, og jammen fant jeg ikke mitt eget navn øverst på lista over de lærerne ved Aust-Lofoten vgs som kan bli vurdert på minlærer.no.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**


La meg ta det viktigste først: elevvurderinger av lærere er konstruktivt. Det er, etter mitt syn, en selvfølge at lærere skal evalueres av elevene sine. Sjøl underviser jeg i tysk og norsk. Av skoleeier (fylket) er jeg, som alle mine kolleger, pålagt å få elevene til å gjennomføre ei vurdering av undervisninga mi en gang i året. Undersøkelsen er nettbasert, og de samme spørsmålene brukes om alle fag. Jeg synes ikke det gir tilfredsstillende konkret tilbakemelding. Derfor gjennomfører jeg i tillegg ei evaluering av mine kurs ut fra et enkelt sjølprodusert skjema etter at elevene har hatt en termin til å bli kjent med meg. Jeg tar en ny runde etter avslutta løp. Den siste evalueringa er meir omfattende. Når den gjennomføres, er avhengig av hvilket kurs jeg har undervist i; tyskkursene varer i to eller tre år, norsk for påbygningsklassen varer bare i ett år. Lærere gjennomfører også fagsamtaler med elevene sine hver termin; dette er ytterligere ei anledning for eleven til å gi tilbakemelding på undervisninga.

De tilbakemeldingene elevene kommer med bruker jeg for å korrigere praksisen min. Spørsmålene dreier seg om hvordan elevene vurderer mi evne til planlegging, kommunikasjon, vurdering, metodevalg, mi faglighet. Elevene svarer også på spørsmål om egen innsats (deres faglige innsats og deres bidrag til læringsmiljøet i gruppa). Svarene avgis ikke anonymt. Elevene er forsikra om at uansett hva de svarer, vil det ikke «bli brukt mot dem». Hensikten er jo å gi rom for best mulig læring innafor de rammene læreplaner, tidsressurs og nasjonale vurderingskriterier gir. Tilliten elevene har — eller ikke har — til meg avgjør selvsagt hvor ærlig de svarer. Jeg opplever at svarene er åpenhjertige og konkrete. Jeg har holdt på med dette i flere år før jeg ble pålagt å få elevene til å evaluere meg. Tilbakemeldingene har uten tvil gjort meg til en tryggere og bedre lærer.

Jeg mener det er et sunnhetstegn ved norsk skole at elevene gis mulighet til å vurdere læringssituasjonen sin, og vi veit at den enkelte pedagog er avgjørende i denne sammenhengen. Jeg er derimot kritisk til nettstedet minlærer.no. Noen har brukt nettsider med rangering av fastleger som argument for at lærere må «tåle» samme offentliggjøring av hvordan de blir vurdert. Jeg kan ikke skjønne hvorfor ei dumhet skal forklare hvorfor nye dumheter kan begås. Vi lever i en kultur der alle i ly av anonymiteten kan offentliggjøre nærmest hva de vil. Terningkast og stjerner angir hvor gode eller dårlige alt og alle er — fra filmer og restauranter til leger og lærere. Den enkelte brukers rett til å vurdere varene som leveres, kan imidlertid ikke skje på bekostning av personvernet til leverandøren i andre ende.

Vurderinger av lærere må skje etter velfunderte kriterier og ha som hensikt at elever skal bli hørt og at kritikken skal være konstruktiv. Praksisforbedring, der det er påkrevd, må være målet — ikke en moderne gapestokk. Jeg kan ikke se noen fordel med at andre enn elever, foresatte til umyndige elever, de aktuelle lærerne og deres ledere bør ha innsyn i denne informasjonen. På samme vis kan jeg ikke se verdien av at andre enn brukerne, eventuelt pårørende og de som leverer tjenesten skulle trenge å ha innsyn den dagen noen lanserer nettstedet minhjemmesykepleier.no.

Jeg velger å tru at intensjonen bak minlærer.no er god. Mange vel funderte spørsmål elevene kan ta stilling til tyder på det. Forhåpentligvis vil debatten rundt nettstedet bidrar til at evaluering av lærere nokså snarlig og i vesentlig sterkere grad enn i dag blir en integrert del av den enkelte pedagogs praksisutvikling og ei selvfølgelighet på linje med å lage årsplaner og vurdere elever (!). Skal dét bli en realitet, må skoleeierne og skolelederne på alle nivå ta grep, og ikke overlate arenaen til geskjeftige elever. Som lærer forventer jeg at de som skal lede meg i mitt arbeid (rektor, mellomledere) observerer min praksis og gir meg konkrete tilbakemeldinger på hva de mener fungerer og hva som bør endres. Dessverre er dette i liten grad praksis i norsk skole. Den lukka klasseromsdørs privatpraksis er normalen; å bli «visitert» og vurdert av ledelsen er unntaket heller enn regelen. Dette, sammen med fraværet av systematiserte mentorordninger for nyutdanna lærere, anser jeg som ei alvorlig svakhet ved norsk skole.

Anja Johansen,
Vågan Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**