Årlig ber Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) den enkelte kommune om å bosette et visst antall flyktninger. Det gjør de fordi mennesker på flukt hvert år får oppholdstillatelse i Norge. Når de har fått opphold, så har de fått et nytt land, men livet kan først starte når de har fått en kommune og et sted å bo. Inntil det skjer, bor de fleste i asylmottak. Når Kristiansand kommune nå sier nei til å bosette hele vår andel av det felles, globale ansvaret, så svikter vi grunnleggende som humant samfunn.
“Vi må ta et kollektivt ansvar ved å ta imot flyktninger, men vi har ikke kapasitet til å ta imot det antall staten ber om”. Sitatet falt, i følge Fædrelandsvennen, under Helse- og sosialstyrets behandling av saken om bosetting av flyktninger på tirsdag. I motsetning til hva mange kanskje ville tro, kom ikke uttalelsen fra partier på ytterste høyrefløy, men fra SVs Rasha Abdallah. Sammen med Ap og resten av utvalget stemte de imot at Kristiansand kommune skal bosette det antall flyktninger staten ber oss om. Hvem skulle tro det? Under formannskapets endelige behandling på onsdag, snudde heldigvis Aps representanter, og stemte sammen med Venstre for at kommunen skal ta sin del av ansvaret. Det skal de ha ros for, selv om flertallet like fullt sa nei til deler av IMDis anmodning.
“Mitt hjerte vil ta imot alle som er i nød. De skal være hjertelig velkommen til denne byen. Men blant flyktningene er det en del kriminelle og lykkejegere. Det er umulig for oss å vite hvem av dem som er i reell nød. Derfor vil jeg redusere antall flyktninger”. Det var Beate Hellands (Uavh.) konklusjon under Helse- og sosialstyrets behandling av saken. Hellands uttalelser er ett av flere eksempler i en debatt som år etter år totalt mangler kunnskap om hvem disse menneskene er, og hva som er konsekvensene av at vi sier nei til bosetting. Uten å påberope meg retten på sannheten, skal jeg forsøke å hjelpe debatten litt på vei i retning av kunnskapsbasert heller enn fryktbasert. Man kommer nemlig langt bare med å lese kommunens saksutredning.
Om lag 43 millioner mennesker lever på flukt i verden. Det store flertallet kommer ikke lenger enn til sitt eget nabolag, mens en mindre gruppe mennesker kommer seg til land i OECD-området. En ørliten andel av disse kommer til Norge — enten som asylsøkere eller som overføringsflyktninger. En andel av de som IMDi ber norske kommuner om å bosette, er også mindreårige, enslige barn som kommer hit uten foreldre eller foresatte. Asylsøkere er flyktninger som kommer hit på egen hånd og søker asyl. De av dem som får vedtak om oppholdstillatelse, gjør det enten fordi de oppfyller kriteriene for politisk asyl etter Flyktningkonvensjonen, eller får opphold på humanitært grunnlag etter Utlendingsloven. Den andre gruppen, overføringsflyktninger eller FN-flyktninger, er mennesker som er gitt opphold i Norge via en flyktningleir i et annet land, drevet av FNs høykommissær for flyktninger eller andre internasjonale organisasjoner. Felles for begge gruppene er at de er mennesker, både voksne og barn, som får opphold her fordi de har behov for beskyttelse mot trusler vi i Norge ikke er utsatt for. Hvor mange som skal få slippe inn døren vår, og hvordan vi skal forholde oss til dem, er en kilde til strid i hele Vesten. En strid som følger skarpe moralske og ideologiske skillelinjer mellom de som vil hjelpe og de som ikke vil hjelpe. Frykten for store, negative omveltninger i eget samfunn ligger ofte som en underliggende argumentasjon i debatten om hvor mange vi har plass til. Sjeldent kommer debatten dit den fortjener. Ofte blir den offer for politisk mynt og stemmesanking, der det å føre en streng innvandringspolitikk blir et mål i seg selv.
Hva er så konsekvensene av at Kristiansand og andre kommuner sier nei til å ta imot mennesker som har fått oppholdstillatelse, men mangler en kommune å bo i? I motsetning til hva noen synes å tro, så er ikke en kommunes nei til å bosette flyktninger det samme som å be disse menneskene reise hjem dit de kommer fra. Tvert imot. Først og fremst får det den følge at flere må bo lenger i asylmottak. Jeg tror at vi alle kan forestille oss at det å bo lenge på asylmottak er en belastning, både for voksne og i særdeleshet for barn. Stadig leser vi historier om hvor tøft familier har det på mottak, og om hvor skadelig det er å bo på den måten over lang tid. Likevel er det det vi gjør når vi sier nei til å bosette de i en kommune; vi gir dem beskjed om å bo lenger i mottak. Jeg hører flere argumentere med at vi ikke er i stand til å integrere så mange som IMDi ber oss om. Hvor god integrering tror vi det gir å bo årevis i et asylmottak? Når asylsøknaden er ferdigbehandlet, har mange allerede bodd i mottak i en lengre periode. Det bør være av vår alles interesse at bosettingen skjer raskt, når oppholdstillatelsen først er gitt. Det er det denne saken handler om. Ikke om de bør være i Norge eller ikke. Det har de allerede fått tillatelse til.
Varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF) uttalte følgende til Fædrelandsvennen, 20. september 2012: “Regjeringen kan egentlig ikke vente at vi hjelper dem med bosetting når de ikke hjelper oss med storbymidler”. Jeg vil mer enn gjerne at Kristiansand får storbymidler, men å sette det opp mot vårt ansvar for å ta i mot og hjelpe mennesker på flukt, det er ingen av oss verdig. Heller ikke en KrF-politiker. Norge fører i dag en relativt streng asylpolitikk. Det er et politisk valg, men en sentral del av menneskerettighetene er også retten til å søke om asyl og beskyttelse fra krig, konflikt og forfølgelse.
Å bosette flyktninger handler ikke om å føre en liberal eller en streng innvandrings- og asylpolitikk. Det handler heller ikke om å hjelpe regjeringen eller ikke. Det handler om å ta vår del av ansvaret for mennesker på flukt. Det finnes ikke noe annet sted å bo i Norge, enn å bo i en kommune, og Kristiansand kommune må ta sin del av det ansvaret. Selv om det ikke alltid er en dans på roser.
• Innlegget kan leses og diskuteres på Fædrelandsvennens nettsider. (#ABO)