Halvor H. Hartvig – naturgeograf cand scient gjorde Frogner Venstre oppmerksom på følgende sak som har hatt lite blest om seg:
Fredningen av kulturmiljø og natur på Bygdøy
ble fastsatt av Kongen i statsråd 17. februar i år.
Stillferdig — nesten upåaktet — passerte saken
målstreken etter år med tautrekking og kampgny.
Fremtid for fortiden har møtt landskapsarkitekt
og hagehistoriker Mette Eggen til en samtale om
saken. Som Riksantikvarens saksbehandler har hun
fulgt den fra første stund, og et lite stykke inn i
pensjonsalderen.
— Tanken om å frede naturen på Bygdøy er gammel, og i 2004
foreslo Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) og
Norsk botanisk forening (NBF) at det skulle lages en «bynasjonalpark
» på Bygdøy for å ta vare på både natur- og kulturverdiene,
noe i likhet med Djurgården i Stockholm, forteller
Eggen. Hun gikk over i pensjonistenes rekker fire måneder før
fredningen ble endelig avgjort.
— Naturvernforkjemperne så parallellen mellom Djurgården
og Bygdøy, sier Eggen. Hun framholder at området som nå
er fredet, er om lag det samme som kong Karl Johan kjøpte
av staten i 1837 for å lage folkepark på samme måte som han
gjorde med Djurgården. For å bevare helheten i landskapet
er enkelte private eiendommer også fredet, først og fremst
Smedbråten i nord og øya Killingen i vest.
Mylder av livsformer
I 2003 sa H.M. Kongen fra seg disposisjonsretten til Bygdø
Kongsgård, bortsett fra Oscarshall og hovedbygningen og
parken på Kongsgården. Fra nyttår 2004 overtok Norsk
Folkemuseum forvaltningen av eiendommen fra staten ved
Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) etter
en kongelig resolusjon. Strandsonen og de fleste bygningene
ble lagt under Statsbyggs forvaltning. Da var arbeidet med
«Til Oscarshal henhører forøvrigt et Badehus, samt 2 Drivhuse med tilligende Gartnerbolig».
Wilhelm von Hanno i Tønsbergs plansjeverk Oscarshal, 1852. Man kan fortsatt finne spor i bakken etter drivhusene.
10 kartlegging av det helt særegne naturmangfoldet i full gang av
Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Norsk institutt for naturforskning
(NINA), NOA og NBF med sikte på å etablere
naturreservater og landskapsvernområder. To tusen mål kultur-,
landbruks- og skogslandskap ligger ti minutters busstur
og fem minutters båttur fra Oslo sentrum. Kloss inntil Norges
mest trafikkerte ferdselsåre, E18, blomstrer, vegeterer og myldrer
det av livsformer som knapt finnes registrert andre steder
i landet. Mildt klima, åsrygger med kalkrik berggrunn, jordbrukslandskap
med beitemark og gammel skog gir grobunn
for et artsmangfold med en rekke såkalt rødlistete arter, det
vil si truete eller sjeldne. Dette er særlig arter innen det naturviterne
har døpt botanikk, mykologi og entomologi, og som
lekfolk mer hverdagslig omtaler som planter, sopp og insekter.
Samtidig har Bygdøy et rikt kulturlandskap med rester av
større parkanlegg, veier, stier, lyststeder og løkkebebyggelse
fra før 1800-tallet og fra Bernadotte-kongenes folkepark med
Oscarshall og Sæterhytten på Dronningberget.
— Da Norsk Folkemuseum fikk forvaltningsansvaret for
Bygdø Kongsgård, satte de igang et omfattende prosjekt for
å dokumentere eiendommens historie, forteller Mette Eggen.
Institutt for landskapsplanlegging (ILP) ved Universitetet
for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås fikk oppdraget.
Samtidig var Fylkesmannen i gang med et forslag til verneplan
for Indre Oslofjord, som ble sendt på høring i 2005. På
Bygdøy ble to områder foreslått som landskapsvernområder
og to som naturreservater. Dette innebar at de kulturhistoriske
verdiene ville komme i annen rekke, og resten av landskapet bli
liggende uten varig vern.
— Flere røster hevet seg for at hele eiendommen Bygdø
Kongsgård burde fredes som kulturmiljø, først og fremst fra
Norsk Folkemuseum og ILP, men også uventet fra naturvernhold.
Riksantikvaren fikk i mai 2006 oversendt et brev
fra Norsk naturhistorisk selskap ved Kim Halvor Hartvig
til Miljøverndepartementet (MD) med forslag om å frede
området som kulturmiljø etter § 20 i kulturminneloven. Til
sammen var alt dette en vekker. Vi var klar over verdiene her,
men hadde ikke vurdert en kulturmiljøfredning nærmere.
Det hadde gått noen løp her hvor Riksantikvaren ikke var på
banen, forteller Eggen.
Men det var Plan- og bygningsetaten (PBE). Med en gang
Bygdøy var «ledig» etter Kongen, ble det satt igang reguleringsplanarbeid
for Bygdøy. Høsten 2006 tok Riksantikvaren
initiativ til et møte med alle involverte fra departement,
Statsbygg, kommunale etater, Norsk Folkemuseum og frivillige
organisasjoner. Tema var planlagt varsel om igangsetting
av kulturmiljøfredning av all statlig
grunn på Bygdøy, inkludert Norsk
Folkemuseum, pluss de private eiendommene
Smedbråten og øya Killingen
i Bestumkilen med et femtimeters belte
i sjøen. Varselet gikk ut formelt i april
2007.
Mange ønsker for utnytting
— I begynnelsen var FAD (tidl. AAD,
red.anm.) uforstående til at det skulle
være nødvendig med fredning. Det
utfordret oss til å begrunne fredningen
bedre, sier Eggen
— Så kom reguleringsplanen for gangog
sykkelvei langs Dronning Blancas vei,
og da ble vi klar over alvoret. Universitetet
for miljø- og biovitenskap argumenterte
mot dimensjoner og plassering,
og Norsk Folkemuseum, Byantikvaren
og flere var skeptiske. Riksantikvaren
var ikke mot gang- og sykkelvei slik
Samferdselsetaten i kommunen ville ha
det til, vi var mot den aktuelle planen
som ville ha ødeleggende konsekvenser
for landskapet og naturmangfoldet.
Daværende riksantikvar Nils Marstein
ga grønt lys for midlertidig fredning dersom
forslaget ble fremmet for bystyret.
Da jeg informerte Samferdselsetaten, ble
saken trukket. Det var da FAD skjønte at
de ikke hadde virkemidler til å gripe inn,
og de så behovet for fredningen. Jeg må
si jeg er glad vi slapp å gå til midlertidig
fredning, det ville gjort hele arbeidet
tyngre. Riksantikvaren ble upopulær på
grunn av gang- og sykkelstien, men nå
er vi i mål, ikke uten motsetninger, men
uten bruk av midlertidig fredning, forteller
Eggen, som er tydelig fornøyd med
akkurat det.
Kommuner kan som andre offentlige instanser være mangehodete
troll. Arbeidet med reguleringsplan for Bygdøy var
underveis. Det handlet om selve indrefileten i Oslo. Mange
meldte behov. Og en bit her, en annen bit der, det blir fort
arealer av slikt.
— Idretten ønsket fotballbane og ballbane. Bydel Frogner
ville ha barnehage. Pluss ridehallen da, i all sin velde. Akkurat
den saken kunne det vært skrevet en egen bok om, sier Eggen.
— Det gikk minst to løp samtidig, reguleringsplanen og
fredningssaken, mens naturvernforslaget fra Fylkesmannen
ble lagt på is i påvente av en avklaring. Etter at vi varslet fredningen,
ble vi enige med Plan- og bygningsetaten om å holde
følge i framdriften av de to sakene. Begge skulle på omfattende
offentlig høring. Riksantikvaren ble bedt om å delta i en såkalt
storgruppe med interessenter for å belyse hva fredningen
ville bety. Slik jeg opplevde det, ble det aldri forstått hvordan
forholdet ville bli mellom reguleringsplanen og fredningen —
dessverre, beklager hun.
Todelt områdefredning
Riksantikvaren sendte ut fredningsforslaget i november
2008, halvannet år etter varselet. Det var rekordraskt til å være
Riksantikvaren, ifølge Eggen. I mellomtiden var forholdet til
Norsk Folkemuseum avklart. Museet var skeptisk til å bli del
av fredningsområdet med masse byråkrati i den daglige driften.
Eggen framholder at de fant løsninger underveis:
Kartet over fredningsområdet med de ulike vernesonene
— Vi delte fredningsområdet i to, Oscar IIs samlinger og
resten av Norsk Folkemuseum fikk forskjellige bestemmelser,
og det overbeviste til slutt museet om viktigheten av en
fredning.
Underveis kjørte PBE solo i løpet med reguleringsplanen,
og satte samarbeidsavtalen med Riksantikvaren til side. De
mente de ikke kunne vente lenger, og at Riksantikvaren var
treige.
— Det var vi virkelig ikke, sier Eggen med ettertrykk, og
forklarer: — Riksantikvaren kunne ikke sende ut et fredningsforslag
uten at det var avklart med de store aktørene. Men
PBE sendte ut reguleringsplanforslag i slutten av juni 2008
med høringsfrist tidlig i september. Både Fylkesmannen,
Statsbygg og Riksantikvaren reiste innsigelse. Vi ønsket at
reguleringsplanen skulle ha et overordnet bevaringsformål og
spille på lag med forslagene til vern etter naturvernloven og
kulturmiljøfredning etter kulturminneloven. Det ble selvfølgelig
mekling og masse styr. Først i 2010 endte saken i MD,
som svært kort fortalt ga Riksantikvaren medhold.
Mange utsettelser
Fredningsforslaget fra Riksantikvaren gikk ut på høring
senhøstes 2008 med høringsfrist i slutten av januar 2009.
Høringssvarene fra en lang rekke offentlige og private parter
ble innarbeidet, og forslaget ble oversendt kommunen og
bystyret på våren samme år.
— Oslo kommune ba først om et halvt års utsettelse på
behandlingen, deretter nok et halvår, slik at det tok ett år før
Bygdø Søbad åpnet i 1880 med kummer for helsebringende bad i saltvann, og atskilte herre- og damebad. Dampskipsbrygge, restaurant og etter hvert
friluftsscene gjorde stedet populært.
Det var besynderlig å høre
debatten, bare Ola Elvestuen fra Venstre skjønte hva kulturmiljøfredningen
innebar. Det endte med at bystyret godkjente
fredningsforslaget, men de ville ha med en ballbane og en
barnehage, forteller Eggen.
Etter å ha bearbeidet og sammenfattet fredningsforslaget,
oversendte Riksantikvaren saken med forslag til fredningsforskrift
våren 2009 til Miljøverndepartementet for ferdigbehandling.
Både naturvern- og kulturmiljøfredninger avgjøres
av Kongen i statsråd på grunnlag av en kongelig resolusjon
som MD utarbeider. — Etter at den nye naturmangfoldloven
trådte i kraft sommeren 2009, fikk vi på høsten i oppdrag å
utdype fredningens innvirkning på naturmangfoldet — en
betydelig, men lærerik ekstraomgang!
— Riksantikvaren hadde hele veien ment at en kulturmiljøfredning
av hele området ville være tilstrekkelig for også å
sikre naturverdiene. Våren 2011 skjønte vi at dette ikke holdt.
MD kunne gi avkall på de to landskapsvernområdene, men
opprettholdt ønsket om to naturreservater, Hengsåsen og
Dronningberget, sier Eggen.
Miljøverndepartementet bestemte de at de to lovverkene
ikke skulle overlappe. Dermed ser oversiktskartet ut som et
lappeteppe, der for eksempel Sæterhytten ligger som ei kulturmiljø-
øy inne i Dronningberget naturreservat. Eggen peker
på at det i departementets arbeid har vært en finslig avveining
mellom kulturhistoriske og naturhistoriske hensyn. En
av diskusjonene handlet om forholdet mellom introduserte
plantearter og det opprinnelige naturmangfoldet. Til alt hell
ble det ikke plantet mye platanlønn på Bygdøy på 1700-tallet
og under Karl Johan og Oscar I, men en del yngre eksemplarer
finnes i dag. Platanlønn er svartelistet fordi den frør seg villig
og fortrenger stedegne arter. Men for kulturminnevernet er
introduserte arter botaniske kulturminner, slik som bl.a. syrin,
som også sprer seg. I avveiningene kom man fram til bestemmelser
om at fremmede arter skal holdes i sjakk, og at den
platanlønna som finnes innenfor området, kan fjernes.
Mange avveininger
— Vi har også funnet løsninger for skjøtsel for å ivareta siktlinjer,
i et utmerket samarbeid med Fylkesmannes miljøvernavdeling,
konstaterer Eggen.
— Dronningberget, som nå hovedsakelig er naturreservat, ble
beitet og senere tilrettelagt som romantisk landskapspark, som
etter hvert fikk gro igjen. Dette er en forutsetning for at den
eldgamle lindeskogen med tilhørende artsmangfold, som nå
skal beskyttes, er bevart. En kan si at dette er saken på Bygdøy i
et nøtteskall: samspillet mellom kulturpåvirkning i landskapet
og utvikling av naturtyper og livsgrunnlag for artsmangfold.
Det er unikt med linden på Dronningberget, den har trolig
vært der kontinuerlig siden istida. Røttene er utgamle, men
skyter stadig nye skudd, og de har vært utnyttet av mennesker
siden tidenes morgen, understreker Eggen.
— Dette har vært en lang prosess som har vært svært
lærerik både for kulturminnevernet og naturvernet.
Kulturmiljøfredningen på Bygdøy har sikret noen enestående
kulturhistoriske og naturhistoriske verdier, unike i landet, sier
Eggen avslutningsvis. Hun er trygg på at den kommende felles
forvaltningsplanen som Norsk Folkemuseum trolig snart får i
oppdrag fra MD å utarbeide, vil gi et godt grunnlag for skjøtsel
og pleie av både kulturmiljø- og naturverdiene. En felles
forvaltningsplan er en avgjørende forutsetning for en fortsatt
god utvikling av området.
Bygdøy — et særpreget og sjeldent landskap
Bygdøy er et sjeldent rikt naturhistorisk område når det gjelder
geologi, fauna og flora. En stor variasjon av natur- og
landskapstyper med rikholdige kulturspor er i dag godt bevart
innenfor fredningsområdet. Fredningen følger av to kongelige
resolusjoner: en for naturreservatene og en for kulturmiljøet.
Formålet er å ta vare på kulturminnene, landskapstrekkene og
naturelementene, og å bevare det særpregete miljøet og områdets
historie.
Bygdøy ble ikke landfast før på 1800-tallet, men det har
vært bosetning i området siden steinalderen. I middelalderen
vekslet eierskapet til øya mellom klosteret på Hovedøya og
kongen. Ved reformasjonen ble Bygdøy krongods underlagt
Akershus slott som ladegård, og fram til 1878 var navnet på
øya Ladegårdsøen. Selv om gården sto til disposisjon for kongehuset
og stattholderen, begynte Christianias befolkning å
dra på tur til øya fra midten av 1700-tallet. Pengemangel førte
til at den dansk-norske staten utparsellerte løkker til private
eiere fra 1775. Denne utviklingen ble stanset da kong Karl
Johan på statens auksjon i 1837 ved hjelp av en stråmann
kjøpte opp Ladegårdsøens Hovedgård (Bygdø Kongsgård)
for egne midler. Han ønsket å tilrettelegge området som
folkepark for allmuen, slik han også gjorde i Djurgården i
Stockholm.
Europeisk folkepark
Karl Johan og hans etterfølgeres hensikt både i Stockholm
og Christiania var å legge til rette for friluftsliv, opplysning
og underholdning i et vakkert landskap for befolkningen i de
raskt voksende og stadig tettere hovedstedene. Folkeparken
på Bygdøy ble derfor utviklet etter europeiske forbilder. En
folkepark skulle ha severdigheter med lysthus, utsiktsplasser,
bevertningssteder, badeanlegg og monumenter. I tråd med
disse idealene ble for eksempel Wedelmonumentet plassert på
Dronningberget i 1845. Lystslottet Oscarshall sto ferdig ca.
1852. Sæterhytten på Dronningberget ble oppført i 1863 og
utvidet til serveringssted i 1881. Et badeanlegg for publikum
åpnet i 1880, og «Bygdø Søbad» fikk også restaurant.
Bernadottekongene Oscar I, Karl XV og Oscar II fortsatte
å utvikle folkeparken utover på 1800-tallet. Siden Karl XV
solgte Bygdø Kongsgård til staten i 1863, har eiendommen
med gnr. 1 og bnr. 1 i Oslo vært disponert av H.M. Kongen.
Verdens første friluftsmuseum
På en kolle i folkeparken sto Oscar IIs bygningssamling ferdig
i 1888, i praksis satt opp under ledelse av kammerherre Holst,
som også var sentral ved oppføringen av bl.a. Oscarshall.
Stavkirken fra Gol, omgitt av et knippe bygninger fra norsk
middelalder, er trolig verdens første friluftsmuseum.
Ny giv
I tillegg til severdigheter ble skog og park skjøttet for å ta seg
best mulig ut. Det var den engelske landskapsstilen som var
forbildet. Landidyllen med gårdsbruket som naturlig ingrediens
var et blikkfang, med buktende stier gjennom landskapet. I
tråd med tidens idealer ble prydbusker plantet langs veiene og
kantet overgangene mellom jordene og stiene. Forskjønnelsen
medførte innføring av fremmede og eksotiske arter. Dette økte
artsmangfoldet på Bygdøy, som allerede fra naturens side har
gunstige levekår for mange sjeldne arter i norsk sammenheng.
På 1900-tallet har vegetasjonen på Bygdøy i mindre grad vært
pleid etter de opprinnelige planene. Gjengroing med kratt og
oppslag ble resultatet, og området fikk fort karakter av uberørt
natur. Fredningssaken har definert verneverdiene, og medfører
tilbakeføring av deler av den gamle landskapsparken skritt
for skritt. De kulturhistorisk verdifulle bygningene er enten
istandsatt, som Sæterhytten, eller skal istandsettes planmessig
i tida som kommer. ■
Leif Anker, f 1956 er kunsthistoriker og arbeider hos Riksantikvaren
Kong Oscar II i sitt
Arkadia.
Foto: L. Szacinski.
Byminner nr. 2/3
1994 ble utgitt av
Oslo Bymuseum, som
samarbeidet med
Norsk Folkemuseum
om Bygdøy-utstillingen
«Drømmen om Arkadia».