«Streng og rettferdig» er statsministerens mantra over asylpolitikken Norge fører. Jeg undres over om han mener det samme nå han senere i høst ser Margreth Olins film «De andre». En film som viser at vi bryter Barnekonvensjonen.
Men jeg bare undres, jeg er langt, langt fra sikker. Det er bare å se tilbake på de papirløses situasjon. Det er snart to år siden tusenvis av asylsøkere mistet skattekortene sine over natten. Jeg kjenner mennesker som har jobbet i landet i åtte år, her egen leilighet, barn i barnehage, ja til og med startlån fra kommunen. Livet ble snudd opp ned. I dag har noen reist tilbake til det landet de engang for lenge siden flyktet fra. Men mange er fortsatt i her. De er det som kalles ureturnerbare. De våger ikke å dra tilbake. De flyktet fra forfølgelse, fra tortur, fra å ha sett foreldre og familiemedlemmer bli drep. De er redde, de er engstelige. De lever i utrygghet i det landet de søkte trygghet. De er uten rettigheter. De sitter på vent. De skal hjem. Myndighetene kjenner ikke ordet ureturnerbare asylsøkere. De er returnektere. De oppholder seg i landet ulovlig.
Venstre har på Stortinget tatt opp behovet for gjennomgang av norsk flyktningpolitikk. Vi har tatt til ordet for regulariseringsordninger, vi ønsker å rette oppmerksomhet på asylpolitikken i lys av både flyktningkonvensjon og barnekonvensjonen. Vi fikk KrFs stemmer. Regjeringen kom med stortingsmeldingen «barn på flukt» i vår. En viss grad av oppmyking hvis vi leser regjeringens intensjoner med velvillighet. Men Venstre fikk ikke det vi ønsket: En radikal gjennomgang av norsk asylpolitikk. Det er det fortsatt behov for!
Makter Margreth Olins film «De andre» å bevege hjerter? I dag får enslige mindreårige bli i landet til de er 18 år. Men da må de ut. Jeg så et lite utdrag av filmen under et kapittelarrangement. Det var sterkt nok. En dokumentar om disse barna som venter. På det endelige avslaget. På mer midlertidighet. På oppholdstillatelsen. De venter og de lider. Margreth Olin bruker Barnekonvensjonen for alt den er verdt. Barnekonvensjonen starter slik:
* Ingen diskriminering. Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten barneforskjellsbehandling og uten hensyn til barnets og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfattinger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.
* Til barnets beste. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
* Statens ansvar. Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet.
«Jeg tror ikke alle beslutningstakere har forstått hvor radikal Barnekonvensjonen er. Den krever mye når det gjelder respekt for barns rettigheter. Det krever igjen kompromisser som kan være smertefulle, spesielt i en tid der det å ta imot migranter ikke er politisk populært», sier FN-rådgiver Thomas Hammarberg til Dagsavisen tidligere i år.
Asylpolitikk er komplisert. Det er ulike politiske syn. Erna Solberg (H) førte en streng asylpolitikk i Bondevik II regjeringen. Så kom Soria Maria I og der lyder det: «Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk. Regjeringen mener det er behov for et bedre lov- og regelverk på utlendingsfeltet og vil herunder vurdere regelverket for familiegjenforening og praksisen angående sterke menneskelige hensyn».
Men Margreth Olin viste i boken «Ingen vet hvem jeg er» (2007) at asylpolitikken ikke ble mer human. Historie på historie i den boken viser det. Boken etterlyser nettopp mer medmenneskelighet. I boken sier statsråd Hansen: «Vi skal ikke en dag til svikte våre velgere, Frp skal ha sine egne velgere i fred». Forfatteren legger så til: « Nå kan regjeringen gripe denne muligheten til å vise hvem de er. Og minne oss på hvorfor vi gadd å bruke stemmeretten. Vi trodde dere ville utgjøre en forskjell».
Men slik gikk det ikke. Tvert om. Norsk asylpolitikk ble senere ytterligere skjerpet. Ap lot ikke FrP ha egne velgere i fred. I dag er det vanskelig å se forskjellene på de tre største partiene, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, i utøvelsen av norsk asylpolitikk. Jeg har for eksempel til gode å se en sentral høyrerepresentant løfte den blå fanen for de papirløse.
Når filmen kommer blir det et nytt slag. Men jeg går fra undring til frykt over de største partienes håndtering. Jeg er redd de sier etter filmen alle som en: Norsk asylpolitikk ligger fast. Venstre sier: Det vil være en nasjonal skam, det er ikke i tråd med internasjonale konvensjoner. Men de tre største partiene vet at de har den store, store majoritet bak seg. De er trygge. Tror de. Men jeg er sikker på at Margret Olin kan bevege massene. Flere og flere vil forhåpentlig spørre seg: Hvordan er det mulige å behandle disse ungdommene på en slik uverdig måte i et av verdens rikeste land, og i et land hvor verdighet er et honnørord? Løp og se filmen når den kommer …