Barns rett til å ha en barndom fra og med fødselen, forplikter oss alle. Barndommen er en tid hvor vi som mennesket lar oss fortrylle av undring, fasinasjon og ydmykhet for livet. Det er lett å kjenne på varheten som
følger med en slik åpenhet. Å skade et barn, er å skade et liv og i verste fall ødelegge barnets livsgrunnlag. Arret verker som en vond påminnelse oftest livet ut. Heldigvis kan det gå bra også.
Vi voksne lærer barn å synge sanger som «Vi er barn av samme jord, du er min søster, du er min bror». Det er vakkert. Er dette en sammenheng som vi lett glemmer som voksne? Er ikke vi bror og søster lenger da? Har ikke vi lenger ansvar for hverandre når vi har blitt voksne?
Vi har alle et individuelt ansvar for våre barn, men når en eller to voksne ikke har kapasitet eller mulighet til å ta vare på sine barn, er det et felles ansvar å gjøre det. Det ansvaret er systematisert i barnevernet. De har størst mulighet til å ivareta samfunnets ansvar når det kreves. Er vi villige til å ta den risiko det er å klare oss uten et sterkt og kompetent barnevern? Vi er pent nødt til å ta det ansvaret vi har tatt på oss for de minste. Den forpliktelsen kommer vi ikke unna, og barna kan ikke gjøre det for oss.
Av Melissa S. Seierstad, Larvik Vestre