Langvarige relasjoner som psykisk utviklingshemmede mennesker møysommelig har opparbeidet seg til sine støttekontakter har blitt brutt. Mange bistandstrengende har dessuten mistet sin konkrete fritidssyssel, for eksempel ridning, trening, kulturopplevelser. Personer som før opplevde å ha et eget liv, må nå oppleve fritiden som medlem av en gruppe. Utslitte, gamle foreldre med psykisk utviklingshemmede barn, har dessuten fått ekstra ansvar og ekstra bekymring i en periode av livet der de skulle hatt avlastning.
Hvordan forsvant støttekontaktene?
Hvordan forsvant støttekontaktene? Først ble det bestemt at så å si ingen i bofellesskap skulle få beholde sin støttekontakt. Støttekontaktrelasjoner som hadde vart i over mange år, ble kuttet. Analyse over det enkelte bofellesskapet sin evne til å levere individuell oppfølging, var mangelfull. Det er klart at dersom forholdet mellom beboernes bistandsbehov og bemanningen i fellesskapet var i ubalanse, er det vanskelig for bemanningen å følge opp individuelt.
Resultatet ble at mange utviklingshemmede måtte kvitte seg med fritidsaktiviteter som de hadde hatt glede av og trygghet i. Noen var heldige, og hadde spreke foreldre som kunne steppe inn og følge opp. Andre hadde gamle og slitne foreldre, som valgte å prioritere det voksne barnet sitt på bekostning av eget behov for avlastning. Og noen foreldre klarte ikke å stille. Det ble klaget og konkludert med at kommunen ikke var forpliktet til å gi et optimalt tilbud. Ikke optimalt, skal tro om andre grupper må finne seg i slikt?
Kommunen sin sparing og mangel på omsorgsambisjoner har gått hardt utover mennesker med psykisk utviklingshemming. Her ser vi "kalkulator-partiet" Høyre i sving; her ser vi at det tenkes fra budsjettpost til budsjettpost og ikke på mennesker og deres livsløp.
Støttekontakt er relasjoner
Det ser ikke ut til at byrådet er uenig i at snuoperasjonen i støttekontakt-praksisen ikke er bra nok. Byråd Onarheim hevder, som grunngivning, at hjemmeboende utviklingshemmede må prioriteres på bekostning av de i bofellesskap. Men støttekontakt er menneske-relasjoner, det er ikke bare å ta en støttekontakt fra en bistandstrengende og gi den til en annen. Mange støttekontakter vil forsvinne i en slik prosess. Dersom man skulle begrense eller omprioritere, måtte dette skje på en forsvarlig måte, over tid, ved naturlig og forberedt avslutning (for eksempel når en støttekontakt sier fra seg oppdraget). Den bistandstrengende kunne da fått tid til å forberede seg på og ta imot annet bistandstilbud.
Byråd Onarheim har, etter kritikken fra de pårørende, gitt instruks om at det i vedtakene skal ligge en individuell vurdering. Det må vel sies å være en papirtiger. Hvilke ambisjoner har Byrådet med hensyn til å gi psykisk utviklingshemmede mulighet til individuell livsutfoldelse? Signalene er uklare og ikke betryggende. Omprioriteringen gir ikke inntrykk av satsing. Å bruke støttekontakter er relativt billig og det gir rom for individualitet og relasjonsbygging for en sårbar gruppe. Det avlaster også resten av tjenestetilbudet. Så dette er sparing som ikke er sparing, til slutt.
Individer med krav på eget liv
I Venstre mener vi at alle mennesker er individer, som har krav på å leve et eget liv med individuell livsutfoldelse. At Høyre skal nedprioritere retten til å være et individ, for så sårbare personer, er bare rart og provoserende. Dette er dårlig tenkt og dårlig gjennomført, og det er ikke sparing. Byrådet burde tenke seg om, og lytte til kritikken fra de pårørende. Også mennesker med psykisk utviklingshemming har rett til et eget liv.
Åsta Årøen(V), bystyrerepresentant og leder av Norges Venstrekvinnelag.
Erlend Horn,(V), bystyrerepresentant og medlem av Komité for helse og sosial.
Innlegget sto på trykk i Bergensavisen mandag 3. september.