Av Rebekka Borsch, Sentralstyremedlem Venstre og leder i Buskerud Venstre.
Økt demokrati, åpenhet og humanitet skulle være Stoltenbergs svar på terroren. Ett år etter statsministerens minneverdige uttalelse er tiden inne for å gjøre opp status. Det er ikke lett å måle demokrati, åpenhet eller humanitet. Men det finnes indikatorer som kan tegne et bilde, for eksempel kvaliteten på politisk deltagelse, kontrollmekanismer og gjennomsiktighet i politiske prosesser. Det har kommet to rapporter som belyser nettopp disse aspektene.
Mindre innsyn
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) kom for noen dager siden med en urovekkende analyse av regjeringens stadig økende hemmelighold rundt politiske prosesser. Bruken av såkalte R-notater har nærmest eksplodert under de rødgrønne. Norge har fått en ny type saksbehandling som fører til mindre innsyn, mindre debatt og mindre deltakelse fra andre enn nettopp regjeringen selv. R-notatene unntas offentligheten i 30 år. Saksbehandlingen har gått under jorden, slår Difis rapport fast.
Manglende åpenhet
I lys av dette overrasker det lite at en annen studie, utgitt av Transparency International i sommer, ikke vakte noen særlig interesse hos regjeringen. I Money, politics, power — corruption risks in Europe blir det påpekt en rekke kritikkverdige forhold i det norske styresett. Korrupsjonsvokterne kritiserer at det ikke er full åpenhet om hvilke aktiviteter norske politikere deltar i og hvilke økonomiske ytelser de mottar for disse. De institusjonelle ordningene for å hindre og avsløre korrupsjon på Stortinget er for svake: Det finnes ikke noe lobbyregister og heller ikke etiske retningslinjer, karantenebestemmelser eller skriftlige habilitetsregler. En slik rapport burde ha blitt tatt imot med åpne armer av en regjering på leit etter mer demokrati og åpenhet. Stoltenberg reagerte med taushet.
Lokaldemokrati
Grunn til bekymring gir også vedtakene og fremleggene regjeringen har kommet med. Før sommeren stemte regjeringspartiene ned konstitusjonskomiteens innstilling om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet. Norge er så godt som alene i Europa om ikke å anerkjenne lokalt selvstyre i grunnloven. I mai la helseministeren frem et forslag om endringer i psykisk helsevernlov, kjent som «Lex Breivik». Noe av det mest graverende som foreslås er en hjemmel som åpner for at en lege, altså en person uten juridisk kompetanse, kan fatte vedtak om å holde en person innelåst i seks måneder av gangen, med ubegrensede muligheter til å forlenge vedtaket – uten at pasienten anses som farlig. Her setter regjeringen grunnleggende rettssikkerhetshensyn til side. I juli sendte regjeringen en pakke med forslag om ny terrorlovgivning på høring. Flere av forslagene er egnet til å undergrave rettsprinsippene norsk justis hviler på, særlig forslaget om å straffe såkalte soloterrorister for å tenke på terror. Vi vil få lite rettssikkerhet om vi skulle begynne å straffe onde hensikter og innfører storstilt overvåking av folk.
Konsentrasjon av makt
Verst av alt er likevel den tiltagende konsentrasjon av makt rundt statsministeren og SMK. Den er i ferd med å uthule demokratiet fra innsiden: En statsråd uten portefølje styrer forbi departementer og på tvers av etablerte beslutningslinjer. Parlamentet blir stadig oftere utelatt i politiske beslutningsprosesser, ja Stoltenberg gidder ikke engang bestandig å dukke opp på Stortinget når han burde. I tillegg kommer den økende bruken av hemmelige dokumenter som utelukker offentligheten og tilslører hvem som tar hvilke avgjørelser på bakgrunn av hvilken informasjon.
Viljen mangler
Regjeringen påstår at de vil skape mer demokrati og åpenhet. Det er lett å dokumentere at viljen mangler. Økt kontroll og mer overvåkning brukes for å skape en illusjon av en trygg og sterk stat, men er i realiteten en erstatning for politisk viljestyrke og gjennomføringsevne. Økt frihet, åpenhet og demokrati forutsetter at makthavernes kontrollspenn reduseres. Dette samsvarer meget dårlig med et system og en regjeringssjef som i foruroligende grad styrer bak lukkede dører.