Bjørn Holm har tidligere uttalt her i avisen at han aldri vil gi seg, et løfte han stadig etterlever. Jeg hadde ikke orket å svare, hadde det ikke vært for at han navngir og til dels henger meg ut
La det være sagt med en gang: Det drives ikke krig mot Oslo Vei AS, men mot resultatene av driften i Huken, som i så stor grad rammer befolkningen. Følgelig drives heller ikke forfølgelse av de ansatte, dette er et spørsmål om ansvarlighet fra ledelsen i Oslo Vei AS. At ledelsen ikke har fått motforestillinger etter Bystyrets vedtak om stenging i november 2010, svekker demokratiet. Det var oktobermøtet s.å. i den fullsatte aulaen på Ammerudhjemmet – med politikere fra samtlige partier i Bystyret – som nettopp i forkant av vedtaket viste ved vitnesbyrd fra de fremmøtte hvor store problemene var.
Det er altså ikke befolkningen på Ammerud/Grorud som er i søkelyset, men det er Oslo Vei AS og deres lemfeldighet med bl.a. å overholde gitte konsesjonsvilkår, Bjørn Holm. Enkelte vil nok kalle dette ulovligheter.
I Miljødepartementets stadfestelse av reguleringsplanen fra 1973 heter det:
"Tilbakeføring av området fra åpent steinbrudd skal settes i gang etter hvert som bruddet blir tømt for steinmasser".
Alunsjø husmorlag ble konstituert 4. februar 1969, med 60 fremmøtte. Lokalmiljøet sto i fokus, dette var nybrottsarbeid, barna ble i første rekke favorisert med muligheter for lek. Etter noen år utkrystalliserte flere problemområder seg, og pukkverket var så absolutt det største. Vi valgte interesserte kontaktkvinner for hvert problemområde, og for Hukensaken hadde vi to ildsjeler, som virkelig satte seg inn i sakene: Gunn Aasnes og Britt Liseth. På dette tidspunkt var jeg skolekontakt. Etter avtale var vi en liten delegasjon fra laget som fikk foretrede for ordfører Albert Nordengen. Han hadde ingen problemer med å forstå våre bekymringer og lovet å gjøre sitt for å få til en løsning. Så vel Britt Liseth som Gunn Aasnes er siden døde. Aase Dørum som var kasserer på dette tidspunkt, forsøker nå å finne ut hva som måtte finnes av referater.
Det er verdt å merke seg at dette skjedde før vi hadde bydelsutvalg og før PC og mobiltelefoner var allemannseie. Etter Hukeneksplosjonen i 1982 — som skremte befolkningen og rammet husene – kom det igjen flere løfter. Dette er lokalhistorie, Bjørn Holm, om du liker det eller ikke. Jeg gjentar mine råd til deg, Akers Avis Groruddalen er stedet for dokumentasjon.
Du bør også slå opp på levekårsundersøkelser, og ta med deg Rolf Utgård, for god ordens skyld.
Her kan du lese at det er 12% høyere dødelighet i de østre bydeler, hvor Groruddalen topper statistikken i negativ henseende. Det fremgår også at det er overvekt av krefttilfeller og luftveislidelser her. Videre viser forskning at sykdommer som ellers er genetisk betinget, lettere og tidligere manifesterer seg i forurensede omgivelser.
Oslo Vei AS kan ikke klandres for reguleringsplanen fra 1973.
I et møte jeg deltok i høsten 2008 i Huken med bl.a. Bjørn Holm, Jan Engen og administrerende direktør Arnt Rønning, ble det imidlertid ikke lagt skjul på at nøkkelordet for bedriften var fortjeneste.
At bedriften derfor har underkommunisert og til dels latterliggjort befolkningens protester — også overfor myndighetene – kan de klandres for. At de også visste om befolkningens miljøproblemer allerede i oppstarten 2001, kan de også klandres for.
Til slutt, Bjørn Holm, du sier at jeg anklager deg for tåkeprat, men jeg anklager ikke. Jeg konstaterer bare faktum.
En ting tror jeg vi kan enes om, nemlig at vi er uenige.
Anne-Karin Kjeldset
Grorud Venstre
Innlegget sto på trykk i Akers Avis Groruddalen 22. auguast 2012