Fra tid til annen går debatten om omskjæring. Ved lunsjbord, i tv-program og i sosiale medier. Bortsett fra det siste, så har nok den debatten vært til alle tider. Dog har den nok ikke alltid vært like intens.
Omskjæring har opp igjennom historien, og i dag, vært gjort på både jenter og gutter. For jenter ble dette derimot forbudt i Norge i 1995, i den såkalte kjønnslemlestelsesloven. Den sier at alle inngrep som skader kjønnsorgan, eller påfører varige endringer, straffes med inntil 8 års fengsel.
Dette er en lov som er svært lite omstridt i dag, og man kan undres hvorfor den kom så sent. Noen av argumentene mot loven den gang, var at vi ikke trengte en eksplisitt lov, da fysisk lemlestelse allerede var forbudt. I tillegg mente enkelte at dette var kulturelt betinget, og at det var viktig for tilhengernes identitet. Til sammenligning innførte Sverige en slik lov tilbake i 1982.
Tilhengere av omskjæring på guttebabyer, fremhever når det snakkes om lovforbud, at det er stor forskjell på kvinnelig og mannlig omskjæring. Det er i stor grad riktig, men ikke helt. Omskjæring av gutter går ut på at man fjerner forhud fra barnets penis. På kvinner som regel langt mer omfattende og ødeleggende inngrep. Men for kvinner finnes det også en omskjæringsform som kun fjerner forhud ved klitoris. For meg blir dette identiske med omskjæringer på gutter. Like meningsløst eller meningsfylt, alt etter hvordan man ser det. Men den ene av dem er forbudt, og straffes med inntil åtte års fengsel, den andre helt lovlig. Bør vi da endre loven slik at enkelte omskjæringer igjen blir tillatt på jenter, eller bør vi forby den samme handling utført på gutter? I dag har vi en lov som skiller på kjønn, ved samme type inngrep.
Grunnen til at man skjærer om babyer, er flere. Det finnes kulturelle, tradisjonelle, religiøse og hygieniske årsaker. Jeg har ikke tenkt å gå inn i noen av dem, da det for meg ikke er er relevant hvorfor man velger å skjære om på babyer.
Og her er kjernen. Det er ikke omskjæringen isolert sett som er problemet, men tidspunktet den utføres på. Allerede når et barn er kommet til verden, så har det juridiske rettigheter, og krav på beskyttelse. Dette inngrepet som i stor grad utføres uten bedøvelse, og ikke uten alvorlig risiko, skjer uten barnets samtykke.
Jeg støtter derfor barneombudets forslag om 16 års aldersgrense, som er den helserettslige myndighetsalderen. Hva personer fra 16-årsalderen og oppover ønsker å gjøre med sine kjønnsorgan, av fri vilje, er en privatsak.
Da forbudet mot kjønnslemlestelse på kvinner kom på nittitallet, var det uttalelser fra enkelte tilhengere som mente at et forbud ville være svært problematisk. Det samme ser vi i dag fra Det mosaiske trossamfund, hvor noen mener det blir svært problematisk å være jøde i Norge med et omskjæringsforbud. Vi brydde oss ikke om advarslene fra tilhengere av kvinnelig omskjæring på nittitallet. Bør vi bry oss noe mer om advarslene fra Det mosaiske trossamfund i dag? Nei, jeg synes ikke det. Tiden vil vise at en lovregulering på dette området var på høy tid.
Jeg vil avslutte med Magnus Forsbergs (@forsberg) kommentar på Twitter, i en av omskjæringsdebattene som har gått der: “Jeg mener, “Kan vi få kutte av litt av tissen din?”, er nærmest gullstandarden på “Spørsmål man bør få lov til å besvare selv”.
• Innlegget kan leses og diskuteres på Fædrelandsvennens nettsider (#ABO)
Gisle Monsen Vonen
Medlem av Kristiansand Venstre