Minneord Hans Hammond Rossbach
På minnestunden etter bisettelsen var ett av mange tema ved bordet der jeg satt den konservative dreiningen som for tiden preger Norges Unge Venstre, så helt annerledes enn i tidligere tider. Det fikk meg til å minnes Hans som moderator med tydelig borgerlig forankring. Som parlamentariker med dypt miljøengasjement var han selvsagt imot norsk medlemskap i EEC, men i likhet med Otto Dyb ba han oss unge om forståelse for at NATO-medlemskap nok var fornuftig. Jeg hadde nemlig sett at han hadde et NATO-bordflagg hjemme og gjorde formelt anskrik. Vi som var aktive i Unge Venstre på 1970-tallet hadde mange alternative forslag til bruk av penger, enn nye militærfly. — Så ble jeg landssekretær i NUV, og på mine reiser rundt i landet ga det uventet status å være fra Kristiansund. – Kjenner du virkelig Rossbach personlig? spurte folk. Jeg fikk sitte på flybussen fra Fornebu og inn til Oslo på hans Stortingsbillett, når vi slumpet til å reise sammen. Han ville også gjerne ha med meg som UV-representant på Venstrelagsmøter på Nordmøre. – Det var gledelig at at Venstres intellektuelle tenketank i Bergen på 70-tallet også var representert i bisettelsen. Forfatterne av boka om Trekanten i norsk politikk burde ha vært invitert tilbake for å holde seminar. Den grønne dimensjonen forklarer mye. Hans frontet denne analysen.
I en seinere livsfase var det Hans som fylte livet mitt med syklende politi i California. Vi hadde sammen kjempet oss gjennom prosjektperioden for Norsk Kystkultursenter i Vågen, han som styreleder. jeg som ansatt, og han ville gi meg en avskjedsgave med på veien til et vikariat hos Riksantikvaren. Det ble TV på hybelen. Og amerikanske serier på kveldstid. Dette var før reklameavbruddenes tid. Hans skrøt av blankskjermlua mi. Jeg stilte i kystdrakt i reklamesendinger for Vågen på lokal-TV. Han så visst bare lua. Og den representerte jo kystkulturen på en grei måte. Vågen-saken er på mange måter tilbake der vi var da Hans dro i gang Vågenutvalget i 1988. Trusselen om innfartsvei gjennom Mellemværftet virker fortsatt like reell. Lite forpliktende har skjedd på en generasjon. Mange av dem som bestemmer i Kristiansund har vanskelig for å se de unike nasjonale kvalitetene i bydelen Vågen. Nye aktører må føre kampen videre.
Hans var ikke bare en av svært få æresmedlemmer i Norges Unge Venstre; han var også æresmedlem i Nordmøre museum, etter 13 år som styreleder. Han huskes der for sitt påbud om styremøter på maks én time, men kake skulle det være. Han var impulsiv og ivrig, men lyttet til de ansattes faglige råd. Hans likte som mange Kristiansundere å hoppe i det, å ta noen sjanser.
Han brukte hagearbeid til å tenke. Og hagen bak huset er anlagt på ei fylling av Stortingsdokumenter. Papir er god kompost. Hans var et forbilde for meg også da jeg flyttet hjem igjen til Kristiansund, og han anbefalte å delta i dugnaden med å holde BI Kristiansund i gang. Selv underviste han jo både på BI og på Atlanten, selv om han godt kunne kalt seg pensjonist. Hans røkte pipe. Derfor er det tegnet en trivelig kar med pipe på en av de første store miljøpolitikk-plakatene Venstre fikk trykt. Jeg lyser fred over Hans H. Rossbachs minne.
Odd W Williamsen