Trigget til tvitring en kveldsstund da OL-sendingen ebbet ut med pistolskyting. Journalisten skøyt fra hoften. Sikkert for å provosere. Jeg gikk sikkert fem på og hev meg på Twitter-galeien. Jeg lurte på i mitt stille sinn: Treffer hun blink, eller bommer hun?
Twitter-meldingen lød: «Så blå som politikken er her, ville jeg satt alt utenom SV (bare så vidt med dem også) og Rødt på venstresiden.» Det ble referert til Stavanger. Jeg spurte om eksempler på politiske saker i den blåblå kommunen, og fikk til svar: «Nedprioritering av barneskoler, grusbaner, breddeidrett og tomter til studentboliger, men finfint konserthus og boligmarked uten inngripen.» Barneskolen viste seg å være Eiganes skole. Jeg svarte, men det kom raskt tilbake: «Er jo politisk ansvar og byen har vært blått styrt i en årrekke.»
Siden pistolskytingen eller hva det nå var i forsvinnende liten grad fenget, ble jeg sittende der også etter at Twitter-meldingene ebbet ut. Blå politikk i Stavanger? Jeg bestemte meg for å reflektere over emnet i en RA-kommentar.
Blå by? Ja, valgets tale er ganske klar. Høyre og Fremskrittspartiet fikk så å si halvparten av stemmene ved kommunevalget i 2011. Høyre er klart størst. Partiene fikk 32 av 67 plasser i bystyret (23 og 9). De borgerlige partiene fikk 39.119 stemmer av totalt 60.838 velgere. Det ga om lag 65 prosent oppslutning og hele 43 plasser i bystyret. Stavanger stemmer borgerlig. Men drives det blå politikk?
Hva er blå politikk i lokalpolitikken? Og hva er i så fall blåblå politikk? Det siste først: Blåblå politikk krever at Høyre og Fremskrittspartiet samarbeider. Det har ikke vært forpliktende samarbeid mellom de to partiene siden 2003. Jeg har tidligere hevdet at få partier står så langt fra hverandre i Stavanger som de to høyrepartiene. Det gjelder fortsatt. Høyre har helt åpenbart sentrumsorientert seg. De skuer knapt mot Frp og klassiske Frp-saker. Helt fra Arne Rettedals tid har Høyre ønsket å bruke kommunale virkemidler i for eksempel boligpolitikken. Høyres Helge Ole Bergesen sa det da de overtok makten i 1995 etter åtte år ute i kulden: «Høyre vil framstå som et sentrumsparti.» Det har partiet i stor grad maktet. Selv klassiske høyresaker som konkurranseutsetting, eiendomsavgift, eiendomsrett og i skjenkepolitikk har partiet valgt å se mot sentrum. Høyre trives åpenbart i samarbeidet med Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, norsk politikks klassiske sentrumspartier. Vi har knapt konkurranseutsatt kommunale tjenester, vi har eiendomsskatt, vi har valgt å ekspropriere for å få turstier, og Høyre har ikke fulgt Frps liberalistiske skjenkepolitikk. Høyre har vært pådriver i kulturpolitikken både i forhold til bygging av Konserthuset, Tou Scene og Stavanger2008. Høyre har aldri foreslått at vi skal ta imot færre flyktninger enn flertallet. I motsetning til i Bergen har Høyre i Stavanger etter hvert blitt en forkjemper for bybanen i Stavanger. I Bergen var det Arbeiderpartiet som hadde den rollen av de store partiene. Det står flere eksempler i kø både i skolepolitikk, helsepolitikk og i arbeidsgiverpolitikk. Stavanger har en høyre-sentrumsprofil på de aller, aller fleste områder. Høyre har i næringspolitikken vært genuint opptatt av olje- og gassektoren. Mens Venstre har vært tilbakeholden for å legge ut nye felt i nord av hensyn til fiskeriene og miljøet, har Høyre knapt innvendinger. Men her har de god støtte fra Arbeiderpartiet.
Stavanger fører ikke klassisk blå politikk. Stavanger er ingen blå by. Stavanger er en blågrønn by! Venstre har de siste to periodene en velgeroppslutning betydelig høyere enn før 2007. Venstre har ikke tapt på samarbeidet. Snarere tvert imot. Venstre har i to valg vært byens fjerde største parti! Vi har bidratt til å farge Stavanger grønnere. En må nesten være fargeblind hvis en hevder at Stavanger-politikken er blåblå.
Nå er ikke jeg journalist, men hvis jeg var, ville jeg skuet til venstre på den politiske skyteskiven. Det er faktisk for første gang på fem perioder, det vil si nesten 20 år, at Høyre/sentrum ikke har samarbeidet med et stort parti i budsjettsammenheng. Borte er Arbeiderpartiet og borte er Fremskrittspartiet. Det er en helt ny situasjon.
Har Stavanger-politikken endret seg siden september 2011? Har konsensuspolitikken, som mediene tidvis har ment å være en uting for det politiske ordskiftet, fått nye utslag? Er det mulig å registrere en annen politikk? Jeg ville spurt om ønsket å markere politikk på grunnlag av spørsmål, protokolltilførsler, lovlighetskontroller etc. er i samsvar med velgerens forventninger? Jeg ville gjort et nummer av at Arbeiderpartiet har valgt å sette eldreomsorgen som eneste helsepolitisk utfordring i forhold til programmet. Jeg ville spurt om hvorfor Ap satser på sykehjemsplasser, når målet knapt er annerledes enn budsjettpartienes. Jeg ville virkelig spurt om hvorfor Arbeiderpartiet ikke satser mer på å sikre vanskeligstilte flere boliger i det tøffeste leiemarkedet på mange år. De lykkes å sikre flere boliger da Ap samarbeidet med Høyre/sentrum. Siden har det vært stille. Veldig stille.
At det skulle mangle en grusbane, eller at vi har for få tomter til studentboliger, at Eiganes skole ikke har vært høyt nok oppe på rehabiliteringssaken eller boligprisene, er eksempler på en blå politikk som ramler over ende på sin egen urimelighet.
Så ramler det inn en ny Twitter-melding fra aktuelle avsender på tampen: «Jeg mener bare at ingen partier i Norge er særlig venstrevridde, for de fleste ligger litt til høyre for sentrum.» Ja, ja så gikk jeg fem på. Det var ikke spesielt i Stavanger. Det var i Norge. Jeg konstaterer at jeg har skutt på feil skive, men jeg står inne for at Stavanger ikke preges av blåblå politikk. Det er jo greit å kunne konstatere at vi bor i en by hvor det føres blågrønn politikk. Hvis flere lurte ?