Ole J. Kobbe reiser i en artikkel i Tønsbergs Blad 17. juli spørsmål om nøttlendinger er egoistiske fordi det er skepsis til bygging av flere boliger i kommunen.
Kobbes spørsmål vitner om svært liten innsikt i verdens matvaresituasjon og nødvendigheten av å bevare jordbruksarealer i Norge, spesielt den verdifulle matjorda i Vestfold. Etter mange år med nedbygging av jordbruksområder må vi få på plass et effektivt vern av gjenstående arealer. Regional plan for bærekraftig arealpolitikk (RPBA) er et skritt i riktig retning, men det krever at vi som politikere sier nei til ulike kortsiktige utbyggingsinteresser. Planen må ikke bli et redskap for en feilslått vekstpolitikk.
Verdens matvaresituasjon er i dag presset som følge av vekst i befolkningen, tørke, klimaendringer og nedbygging av matjord. Det er nå fare for nye dramatiske prisøkninger på viktige matvarer på grunn av tørke i blant annet USA.
Vern av matjord på Nøtterøy, og i Vestfold for øvrig, er derfor solidaritet med verdens fattigste og de som mangler tilgang på mat. Velger vi å bygge boliger på Nøtterøys rike matjord, er det reinspikka egoisme. Det er ingen menneskerett å kunne bosette seg på Nøtterøy.
Verdens økende befolkning har derimot rett til det daglige brød. For meg er dette et etisk spørsmål. Vi må ta vare på matjorda, slik at vi kan produsere næringsrik mat til alle — uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter for å gjøre det samme.
Jeg vil berømme Tunsberg-biskop Laila Riksaasen Dahl som nettopp har pekt på jordvern som et grunnleggende etisk spørsmål som handler om vårt langsiktige forvalteransvar.
Å legge asfalt over matjorda som er klodens knappe fellesressurs, er grådig og uforstandig omgang med skaperverket. Den arven som vår matjord og vårt kulturlandskap representerer, er av langt større verdi enn vi vanligvis tenker over.
Bare tre prosent av Norges areal egner seg for landbruksproduksjon, og i Norge har hver og en av oss bare 2.2 dekar oppdyrket matjord. I Vestfold har all matjord god bonitet sammenlignet med resten av landet. Det er også andre viktige grunner til at vi bør ta vare på matjorda vår.
Dersom vi skal ha en nasjonal matproduksjon, kan vi derfor ikke tillate oss å tape mer av matjorda. Norge er på ingen måte selvforsynt med matvarer. Tilgang på mat fra lokale produsenter gir bedre kvalitet, mindre forurensende transportkostnader og ikke minst en innsikt i hvordan vi produserer mat. Ved å møte den lokale bonden kan vi gjenvinne gleden ved å leve naturvennlig og vi setter beskjedne økologiske fotavtrykk.
Vestfold er i dag et attraktivt innflyttingsområde, spesielt Nøtterøy og Tønsberg. Kobbe har rett i at området kan bli enda mer attraktivt med prispress som følge.
Vi må først som sist innse at det ikke mulig å bygge boliger til alle som vil bo i vårt distrikt. Vi må erkjenne at Vestfold faktisk er landets minste fylke målt i areal og at det derfor er grenser for vekst. Vestfold kan bare gi et begrenset bidrag i forhold til behovet for nye boliger i Norge.
Sammenslåing av kommuner i Vestfold gir av den grunn heller ikke tilgang på tilstrekkelige arealer. Det er meget beklagelig at flere av Vestfolds kommuner er mest opptatt av hvordan de kan fremme boligveksten i sin egen kommune, noe som er svært kortsiktig og ødeleggende politikk for vårt livsgrunnlag. Derfor er filosofien bak RPBA klok og fremtidsrettet.
Det er behov for en nasjonal politikk som kan gi en bedre styring og fordeling av veksten i folketallet på det sentrale Østlandet. Fylkene Akershus, Buskerud, Oppland og Østfold har langt større arealer enn Vestfold.
Vestfold Venstres fylkestingsgruppe vil kjempe for et sterkt jordvern og arbeide for å begrense
veksten. Sterk langsiktig boligvekst i Vestfold er ikke i pakt med en økologisk bærekraftig utvikling.
Aina Dahl
Fylkestingsrepresentant for Venstre