Eimen av stram, gammel svette. En stank som satte seg under huden. Jeg skulle pante flasker etter jobb. Flaskene som formerer seg som fruktfluer i bilen, som til slutt bæres inn i butikken på rent trass, og resulterer i et nytt bidrag til haugen i baksetet.
Stanken kom ikke fra panteautomaten eller fra gamle ølskvetter. Den kom fra han foran meg i køen. En mann mellom 40 og 50. Akkurat som meg selv. Jeg stod to, kanskje tre, meter bak ham. Likevel var lukten så intens at jeg brakk meg, synlig. Mannen panta med ei hånd — fra søppelsekken og inn i automaten. I den andre hånda holdt han en kopp, like sliten som eieren. Like skitten som eieren. Han gjorde seg raskt ferdig og samlet opp flaskene som ikke lot seg pante. Nesten halve sekken. Tok lappen, nikket til meg, som for å si at nå var det min tur til å grave etter gull.
Det er alltid min tur. Slik er samfunnet. Noen av oss er født, oppvokst og lever høyt på velstandsstigen. Mye høyere enn mange andre. Jeg er blant de heldige; født i Norge, oppvokst som velfødd nordmann, med tak over hodet og et velferdssystem som tar vare på meg når jeg trenger det. Ordet «Europa» høres rikt ut. Velstand og velferd — i motsetning til resten av verden. Men det er fra denne verdensdelen de kommer — et steinkast nedover på kartet — de menneskene som nå hetses og jages fordi deres nød kommer litt for tett innpå vår velstand. De er et resultat av det som skjer i en verdensdel også vi er en del av. Det er der stanken ved panteautomaten på Coop kom fra. Fra en utenlandsk tigger som hadde samlet flasker. En hel søppelsekk med flasker. Flasker kristiansandere hadde kastet fra seg — på gata, i en park eller i en søppeldunk. Relativt verdiløse for de fleste av oss, men av stor verdi for ham. Han som lukta så intenst vondt.
Jeg tenkte på han som før meg pantet til livets opphold, mens jeg pantet for å kvitte meg med søppel som opptok plass i Mercedes-en. Da jeg forlot butikken, så jeg mannen igjen på utsiden. Sittende med koppen — i en deformert hånd. En klump av sammenvokste fingre — og nød. Han nikket hyggelig og gjenkjennende til meg. Jeg nikket tilbake og satte meg i bilen. Kjørte hjemover, gnagende på en gryende samvittighet. En type samvittighet jeg aldri før hadde kjent lukta av. Ikke på så nært hold at jeg måtte ta et valg. De som kjenner meg vet at jeg alltid har kjempet for retten til å kunne be andre mennesker om hjelp når nøden er størst. Derfor mener jeg det bør være tillatt å tigge i Norge. Men selv om jeg forsvarer andres rett til å be om penger, har jeg ikke gitt selv. Det er også en rett jeg har, og et valg jeg har tatt. Men jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har gitt. Hvorfor jeg har gått i halvsirkel rundt, sett en annen vei og aldri sluppet noe i koppen. Kanskje fordi jeg har skjemtes over at jeg har så mye, og de har så lite. Eller kanskje fordi jeg så mange ganger har blitt fortalt at disse menneskene er verdiløse og grunnleggende uærlige. Mennesker vi bør forakte, fordømme og kaste ut av landet. Mennesker som ikke bør gis muligheten til å be oss om hjelp. For det er det de sier, politikerne som vil gjeninnføre løsgjengerloven, politiet i Oslo som jager dem fra skanse til skanse, og kommentarfeltene i nettavisene som sprer hat og sinne. Det er den skitne og fattige mannen ved panteautomaten på Coop jeg blir bedt om å forakte og avvise.
Jeg har aldri foraktet mennesker som ber om hjelp, men jeg har avvist dem. Jeg har ikke gitt ei eneste krone. Det var det jeg tenkte på da jeg kjørte vekk fra butikken, på vei hjem for å nyte den lune sommerkvelden på verandaen, med ei kald flaske og god mat. Jeg hadde drukket opp pantepengene ved første rundkjøring, og tanken på å skulle nyte en velfødd kveld i sola, var mer vemmelig enn fin akkurat da. I alle fall når jeg visste at mannen fra panteautomaten skulle sitte der i sin egen stank, utenfor butikken, med de 51 kronene han fikk igjen for å samle flasker fra vår overflod. Jeg tok en u-sving — sikkert ulovlig — og dro tilbake til butikken. Lot motoren gå, og gikk bort til mannen som jeg stadig blir fortalt at nok er en av de uærlige og en del av et kriminelt nettverk. Jeg ga ham 500 kroner i hånda, og strakte frem min egen hånd. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje ville jeg takke ham for å ta i mot. For å bidra til å lette min egen samvittighet. Han nikket høflig til meg, og jeg nikket tilbake. Gjensidig respekt — men fra to vidt forskjellige liv. Jeg satte meg i bilen og kjørte bort, hjem.
Ingen kan fortelle meg at denne mannen ikke har det vondt, ikke er fattig og ikke tigger penger i Kristiansand fordi det er siste utvei. Antagelig har han barn, akkurat som meg. Jeg vet ikke hvor langt jeg ville gått for å gi mine jenter mat på bordet og tak over hodet, men jeg vet jeg ville gått langt. Det gjør også denne mannen når han setter seg på gata i Norge, og nedverdiger seg til å tigge om kronestykker — uten å kunne gi en eneste gjenytelse.
Jeg tror ikke det er mange av oss som vet hvem disse menneskene egentlig er. Hva slags liv de lever, hva som er deres historie — eller hvorfor de reiser hit, til et samfunn der de ikke passer inn og ikke blir ønsket velkommen. Debatten om tiggerne handler ikke om å være for tigging — men om å ikke være mot mennesker. Jeg klarer ikke fullt ut å forstå hvor hatet og forakten kommer fra, men jeg vet hvor nøden og fattigdommen kommer fra, og jeg klarer ikke å akseptere at vi velger å be den reise hjem for at våre gater skal skinne. Det er tungt å løfte blikket når velstanden ligger som et tykt teppe over øyelokkene, men å sende politiet etter mennesker som strekker ut en hånd og ber om hjelp, er i beste fall misforstått. Det er fattigdommen og nøden vi må bekjempe. Ikke menneskene. Ikke mannen ved panteautomaten.
Alle må selv velge om de vil gi, men vi kan ikke nekte mennesker å be oss om det. Uansett hvor vondt de lukter. De 13 kronene jeg pantet for, betyr ingenting. De 51 kronene han pantet for, handler om å overleve.
Gisle Monsen Vonen
Medlem av Kristiansand Venstre
• Abonnerer du på Fædrelandsvennen kan du lese og debattere innlegget her.