Les hele innlegget her:
Den fattige dama, i slitte klær med et skittent pappbeger, som går rundt på torget i byen vår blir ikke sett på som en mamma, søster, venninne eller bestemor. Hun blir sett på som en del av en folkegruppe som på en kynisk måte er ute etter å stjele velferdsgodene våre.
Det reisende romfolket har en spennende og rik historie, men samtidig grusom trist. Fremmedfrykt førte til rasistiske forfølgelser på hele det europeiske kontinentet i middelalderen. I århundrer ble de utsatt for forfølgelse og slaveri. Det hele toppet seg under andre verdenskrig. Sammen med jødene ble romfolket utsatt for et folkemord verden aldri hadde opplevd tidligere. 400 barn av romfolket ble i 1940 brukt som prøvekaniner for Zyklon-B gass. I årene som fulgte ble oppimot en halv million kvinner, menn og barn fra romfolket drept i konsentrasjonsleirer.
Norge har en bedrøvelig politisk historie i behandlingen vår av romfolket. I 1924 mistet norske sigøynere retten til norsk pass, og de ble utestengt fra landet vårt i1927. I 1934 forsøkte noen av de norske sigøynerne å komme hjem til Norge, men de ble nektet adgang. De fleste av dem ble seinere drept i konsentrasjonsleirer.
I etterkrigstiden foregikk det sterilisering av norske sigøynere utført ved norske sykehus og ved institusjoner i norsk psykiatri, under dekke av at disse menneskene var “åndssvake”, “asosiale”, eller “omstreifere”. Samtidig ble norske sigøynerbarn skilt fra foreldrene og tvangsplassert i barnehjem, fosterfamilier og tvangsleirer.
Det er mange tiår siden nå, men i et økonomisk og politisk ustabilt Europa så har det etniske hatet mot romfolket blusset opp igjen. “Tjuvpakk”, “snyltere”, og “utenlandske kriminelle” er blitt vanlige omtaleord for romfolket i Norge i 2012. På nettet florerer horrible kommentarer om romfolket.
Europa er rammet av en økonomisk krise som tvinger hundre tusener ut i fattigdom. Romfolket som alltid har vært utstøtt fra storsamfunnet har det nå ennå verre. Noen av dem har tatt turen til Norge, i håp om å få et bedre liv. Slik har folk forflyttet seg i uminnelige tider, i håp om å skaffe seg selv og sine barn og foreldre noe bedre enn de har hatt.
I Norge får vi se noe vi ikke har sett på lenge: En bunnløs, fortvilet og synlig nød. Når våre egne innbyggere havner i en vanskelig situasjon, står uten tak over hodet eller må be om penger på gata, så ser vi på det som sosial nød — og møter det med sosialpolitikk. Når romfolket tigger i gatene våre, behandler vi det som et slags ordensproblem der vi helst vil be politiet om å feie gata for fremmedelementer.
Samtidig kommer påstander om at så og si alle romfolk er kriminelle, at grove tyverier nærmest har eksplodert og at Norge trues av en strøm med flere romfolk. Men er det slik? Påstanden om utbredt og organisert kriminalitet gjentas som en sannhet av en rekke politikere, tross at forskning viser at det som regel ikke er tilfellet. De aller fleste som kommer hit er familiegrupper og ektepar som driver forskjellig gatearbeid, som tigging, spilling og samling av flasker, ifølge en rapport fra forskningsinstituttet NOVA.
Det er farlig å sette likhetstegn mellom kriminalitet og fattigdom, og det bør vekke ettertanke at folk blir gjort til lommetyver uten at noen har dokumentert at de er det. Vi må kvitte oss med fordommer og dårlige holdninger.
Det er klart vi nordmenn blir lei av tiggeren på gatehjørnet. Hun gir oss daglige påminninger om at verden er urettferdig og at det eksisterer store forskjeller i levestandard innad i Europa. Det er ubehagelig.
Det er mindre enn ti år siden løsgjengerparagrafen ble opphevet av daværende Venstrestatsråd Odd Einar Dørum, med støtte fra et samlet storting. Debatten den gang handlet blant annet om verdighet. De mest utslåtte blant oss skulle ikke utsettes for trakassering og forfølgelse med loven i hånd. Renovasjon kunne ikke være samfunnets svar på rusmisbruk og fattigdom.
Jeg er heldig som hver dag har en jobb å gå til. Jeg er heldig som har porselenstoalett og flisebelagt dusj hjemme. Og jeg er heldig som slipper å fornedre meg til tigging hver dag. De fleste nordmenn er like heldige som meg.
Kanskje burde vi snu litt rundt på oss selv? En begynnelse kunne være å gi et vennlig smil til den fattige du passerer i gata neste gang han stikker fram en skitten neve. Det trengs ikke å gi penger, men et smil koster deg ingenting og gir ofte mye tilbake.
Det er tøft å leve opp til grunnleggende prinsipper i møte med folk som virker annerledes enn oss, som er lutfattige og som rett ut ber om hjelp. Men det er politikernes ansvar å gjøre det.
Sannsynligvis er den beste løsningen på lang sikt å hjelpe dem i Romania. Men like fullt er de her nå, helt lovlig og ber om hjelp. Det verste vi kan gjøre er å snu ryggen til det.