Det å tigge må mennesker gjøre når de ikke får lønnet arbeid, lån i banken, ikke får innvilget sosialpenger eller trygd. Nyfattigdom er et begrep som har dukket opp samtidig som at nyrike har øket sine formuer i Norge. Oljeformuen fra Statoil sitt virke har gitt de få nyrike mer penger. Oljepengene har vært grunnlag for det offentliges materielle fornying. Og det er skjedd en enorm økning av utgifter innen helse-og sosialvesenets vanstyrte foretak. Velferdsystemet er blitt til arbeidsplasser for mange ansatte mennesker, og et tilholdssted for et økende antall klienter. NAV-brukere representerer egentlig den reelle sosiale nød i Norge, men man mottar kun smuler av oljeformuen som sosialpenger eller trygd. Og på samme tid er man utstøtt fra arbeidsmarkedet.
Høyre og Fremskrittspartiet burde se seg for gode til å oppmuntre til å utstøte de fattigste av fattige vekk fra bybildet. Høyre og Fremskrittspartiet bør heller kritisere den norske rødgrønne regjering for ikke å greie å innfri ønsker om lønnet arbeid til tusenvis av mennesker i landet. Et minstekrav til Høyre og Fremskrittspartiet kan være at de ser den opprinnelige NAV-reform som et sosialpolitisk verktøy for et inkluderende arbeidsliv. NAV-reformens intensjoner var å muliggjøre kombinasjonen lønnet arbeid og trygd, og gi vanskeligstilte tilgang til jobbmuligheter.
Det å henge ut tiggere som uønskete i byen, og fremme en forbudspolitikk, synes kun å være en tilsløring av de reelle sosiale utfordringer som arbeidsløshet representerer.
Sverre J. Aune
5. vararepresentant til styret i Kristiansand Venstre