Kristiansand har en av landets dyreste SFO-priser, og SFO-undersøkelsen har flere ganger på rad vist at mens foreldrene i stor grad er fornøyde med kvaliteten, så er de misfornøyde med prisen. Det er det mulig å gjøre noe med, men det koster og det må prioriteres foran noe annet. Derfor er det viktig at vi også har et bevisst forhold til at vi kan velge på hvilken måte vi vil gjøre noe med det.
I forrige møte i oppvekststyret i Kristiansand fremmet jeg flere forslag om å vurdere en endring av modellen for oppholdsbetaling i SFO. Det første forslaget handlet om å gjøre systemet mest mulig fleksibelt. Mange benytter SFO-tilbudet kun deler av uka eller deler av dagen, og det er viktig å sørge for at systemet er utformet på en måte som gjør at man i all hovedsak kun betaler for den tiden man benytter seg av. I dag har modellen en rekke forskjellige satser, men når foreldre forteller meg at de betaler full pris for et tilbud de bruker 15 timer i uka, så er det mulig å vurdere en enda større fleksibilitet. Det andre forslaget handler om å utrede en modell for inntektsdifferensierte betalingssatser, for å kunne gi familiene med lavest betalingsevne en lavere sats. Det betyr at vi hjelper de som trenger det mest — heller enn å smøre jevnt ut over alle. Til slutt fremmet jeg et forslag om å se på muligheten for søskenmoderasjon på tvers av SFO og barnehage. I dag får du redusert satsen om du har to eller flere barn i SFO — eller i barnehage. Men på det tidspunktet du for eksempel har ett barn i SFO og ett i barnehage, så betaler du fullt for begge plassene. Det mener jeg vi må gjøre noe med, gjennom å samordne ordningen for søskenmoderasjon på tvers av de to tjenestene.
De tre forslagene fikk stort flertall i oppvekststyret — inkludert representanter fra det politiske flertallet i kommunen. Det er et godt tegn for også å få gjort noe med prissystemet når budsjettet skal behandles til høsten. Spørsmålet er hvordan det skal gjøres. Om noen gav meg en pott med penger som jeg kunne bruke på SFO-prisene, så måtte jeg stilt meg spørsmålet: Hvordan anvender jeg de best? Ved å gi alle litt lavere priser, eller å gi de med lavest betalingsevne betydelige lettelser? Når de tilgjengelige midlene er knappe, så velger jeg å gjøre det siste, først. Lite kan bety mye — spesielt for de som trenger det aller mest.
• Les også: Billigere SFO til de som trenger det mest?
(Leserinnlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen 30. juni 2012. Er du abonnent, så kan det også leses og diskuteres her.)