Under Aps styre de siste 10-12 år har det stått stille når det gjelder bygging av boliger for utviklingshemmede. Resultatet er en stor skjult boligkø av utviklingshemmede som bor hjemme hos foreldre eller pårørende. Mange er over 30 år. Det er ikke nok boliger for utviklingshemmede. I kommunens Boligsosiale handlingsplan er det ingen forpliktende planer om nye boliger. Den skisserer behov, men ingen nye boligprosjekter.
Når nå Ørnlo kritiserer Høyre og Venstre for «utstrakt privatisering» av botilbudet for utviklingshemmede så blir dette helt feil. Det er overhode ikke snakk om privatisering. Det er snakk om oppriktige initiativ fra foreldre og pårørende med et brennende ønske om å bidra til at deres barn får et sted å bo. Fordi kommunen har gjort svært lite med dette på de siste 10 årene. Ørnlo kaller dette omsorgsboliger, som er det korrekte kommunale språket for boliger som får statlig finansieringsstøtte. For de det dreier seg om er det snakk om et hjem hvor de skal bo, fra de flytter hjemmefra til de dør. Det er her de skal leve sine verdifulle liv. Det er her de skal oppleve hverdagens gleder og sorger.
For unge mennesker er det å flytte hjemmefra til sin første bolig et stort skritt. De etablerer eget liv i et hjem de eier. De fleste av oss, dvs.90 %, eier egen bolig, resten leier. For utviklingshemmede er det stikk motsatt; 95 % leier og de fleste leier av kommunen. Utviklingshemmede er kommunale leilendinger med alt det fører med seg. De kan ikke velge hvem de skal bo sammen med. De har få muligheter til å prege egen bolig. De er ikke sikret at dette er deres varige bosted, kommunen kan flytte på leilendingene dersom dette er mer økonomisk gunstig. De er hele tiden prisgitt kommunens lunefulle prioriteringer.
Det saken dreier seg om er at foreldre og pårørende går sammen for å bygge boliger for sine barn, ofte som et borettslag hvor de utviklingshemmede eier sin egen leilighet. Kommunen yter bistand til dem som har krav på det der de bor. Det er slik Tangerudbakken fungerer. Det er slik en rekke nye boligprosjekter i kommune-Norge fungerer. Dette øker boligkapasiteten for en gruppe som trenger et trygt sted å leve sine liv. Dette er med på å skape gode liv for utviklingshemmede. Kommunen bør se positivt på den utstrakte hånden fra disse foreldrene og pårørende. De bidrar til å bedre kommunens tilbud innenfor et område hvor behovet er stort.
Ørnlo og Ap har gjort lite for å skaffe utviklingshemmede et sted å bo. Konsekvensene av vedtaket som ble gjort i Helseutvalget er rett og slett at flere unge utviklingshemmede får mulighet til å leve sitt liv i egen bolig. Det er stort. Så stort at Ørnlo burde be om unnskyld til alle de foreldre og pårørende som strever hver dag med å sikre sin datter eller sønn et godt sted å bo. Det er deres største bekymring. Skal Ap delta i denne kampen, bør de starte med å støtte denne saken. Dette har ingen ting med størrelsen på lommeboka å gjøre. Det har å gjøre med foreldre evigvarende kamp for å sikre sitt utviklingshemmede barn et verdig liv. Det har å gjøre med utviklingshemmede som bruker nesten hele sin trygd til å betale sin egen leilighet. Dette er et viktig supplement til det kommunale boligtilbudet og skal ikke erstatte det. Det sier seg selv. Men i Ørnlos frenetiske kamp for å stemple alle initiativ som ikke er kommunale som privatisering, så lukker hun øynene helt for det det dreier seg om, nemlig utviklingshemmede og deres behov. Hun er mer opptatt av egne politiske symbolmarkeringer.
Svein-Erik Figved, Horten Venstre.