Årets dugnad her i sameiet var i gang. Containeren var plassert utenfor porten.
Det var en åpen container. I 16.00-tiden var den blitt full av skrot, den var overfylt.
Da jeg oppdaget at posene rørte på seg, trodde jeg det var en rotte, eller et annet dyr, som rotet i søppelet. Det var en voksen kvinne, hennes skautkledde hode, stakk opp av søppelsekkene.
Hun løftet hånden mot meg, som om hun ville be om penger. Det virket likevel som hun fant seg vel tilfreds, mens hun rotet i søppelet. Hun hadde gjort dette før.
Mitt menneskesyn ble utfordret.
Hvert menneske har en iboende, ukrenkelig verdighet. Dette gjelder hvert eneste menneske, uten unntak, fra livets begynnelse til livets slutt. Et hvert menneske er unikt. Dette er hovedprinsippet i både humanistisk og kristen tankegods. Det fremstår for meg som upassende å snakke om menneskets frie vilje i den situasjonen jeg nå stod overfor.
Denne kvinnen, sannsynligvis en rom-kvinne, tilhører en gruppe, som har blitt krenket, år etter år, gjennom generasjoner, til tider jaget som dyr. Og, som for dyr, var det naturlig for henne å krabbe rundt i søppelcontaineren. All verdighet var forsvunnet.
Jeg skammer meg over utviklingen. Jeg nekter, jeg vil ikke bo i en by, hvor vi behandler mennesker, som skulle de være dyr.
La romfolket, og andre grupper som lider her i byen, få et sted de kan forholde seg til. Mat, toalett etc. På bakgrunn av mitt kristent humanistiske menneskesyn er jeg av den oppfatning at, dersom et menneske møter en utstrakt hånd — så kan kanskje problemet løse seg — litt etter litt.
Oslo er ikke den byen, den en gang var, og jeg tenker at denne utviklingen er noe vi må forholde oss til. Likevel, i vårt møte med disse, de aller fattigste blant oss, ydmyket gjennom generasjoner — vær høflig — vis respekt.
Jeg har et håp om at ordføreren viser en etterlengtet handlekraft, og tar de utfordringene, som kanskje ikke er like populære, men absolutt nødvendig.
Ingebjørg Wesche