Per Magnus Finnanger Sandsmark, gruppeleder Østfold Venstre
Niqab er et forferdelig plagg. Det er selve symbolet på at menn i enkelte kulturer til enkelte tider vil undertrykke kvinner som selvstendige vesener med råderett over egen kropp. Nettopp derfor er disse kvinnene sårbare. Disse kvinnene er både marginaliserte av sin egen familie i sitt eget hjem og marginalisert av storsamfunnet.
"Et nei til niqab i det offentlige rom er først og fremst et rungende ja til å kjempe for å frigjøre kvinnene fra en kulturell praksis som hindrer dem i å fremstå som det de er; hele mennesker," skriver Claus Hellestad i Fredriksstad Blad 12. juni. Jeg er uenig. For meg er dette å gjøre en svak gruppe svakere. I verste fall er dette et forbud mot at enkelte kvinner kan bevege seg i det offentlige rom i det hele tatt. Å forby noen til frihet er et paradoks i et land som kaller seg et demokrati. Frihet skapes ikke gjennom vedtak, men gjennom holdninger. Jeg vil ha et samfunn der man snakker sammen, finner løsninger, går i meningsbrytning med hverandre og konstaterer hvilke verdier vårt samfunn skal forfekte uten å måtte peke på et vedtak som forbyr et klesplagg. Det er ikke plagget i seg selv som er problemet, men holdningene plagget symboliserer som er forkastelig. Da er det holdningene, ikke plagget vi må ta.
Kompliserte problemer krever som regel kompliserte løsninger. Det er derfor de er kompliserte. Et forbud vil kanskje hjelpe på vår dårlige samvittighet overfor disse jentene. Vi føler vi gir jentene oppreising for den uretten deres patriarkalske kultur begår ved å forby symbolet på den patriarkalske undertrykkelsen, men vi fjerner ikke undertrykkelsen ved å forby symbolet. I verste fall er jeg redd for at enkelte av disse jentene vil bli nektet videregående opplæring av sin familie om de ikke får gå tildekket deler av skoledagen. Det er selvsagt en helt forferdelig holdning fra familienes side, men det hjelper ikke jentene at vi fordømmer dem for det familien står for. Det hjelper ikke disse jentene at de ikke får utdanning, at de ikke får opplæring i verdier, at de ikke kvalifiserer seg til yrkesliv og studier. Nettopp det at disse jentene får muligheten til å skaffe seg utdanning med niqaben på kan føre til at de letter på sløret til slutt.
Da Iran og Afghanistan på 60- og 70-tallet ble radikalisert og kvinnene begynte å kle seg som de ville, var det nettopp det at kvinnene kunne ta utdanning i vestlige land selv om de var kledd i undertrykkende klesplagg som førte til endring. Det er disse kvinnene som i dag leder an i kampen for kvinners rettigheter, utdanning og utvikling i disse landene. Det er disse kvinnene som har fått andre kvinner ut av de mannsdominerte kulturene. Nettopp fordi de ikke mistet muligheter av å være undertrykt.
Undertrykte blir ikke løftet opp ved å holdes nede. Undertrykte blir løftet opp ved å få hjelp til å komme seg videre. Et forbud stigmatiserer ikke de som undertrykker, men de som blir undertrykt. Dersom man virkelig vil ta problemet ved roten bør man la disse kvinnene ta utdanning, hjelpe de gjennom, oppfordre dem til å studere videre, selv om de dekker seg til. Det er å hjelpe de undertrykte. Men det er ikke det Inger Christin Torp (Ap) og resten av flertallet i fylkestinget er opptatt av. For flertallet holder det tydeligvis ikke at mennene i familien deres holder dem nede. Det er viktig at også storsamfunnet holder niqabkledde jenter nede. Under påskudd av å hjelpe jentene gir de seg selv bedre samvittighet av å forby et plagg som symboliserer noe forkastelig. Vi må tørre å se disse jentene i øynene, og hjelpe dem videre. For det er mennesker vi snakker om. Og mennesker skal hjelpes, ikke forbys.