For første gang siden 22. juli skal nye og gamle nordmenn finne fram flaggene for å feire den nasjonale dagen for fellesskap, frihet og demokrati. Det er vanskelig å se bort i fra at selve symbolet på denne dagen — det norske flagget — også brukes for å undergrave de verdiene vi slutter oss til 17. mai. Desto større grunn til å holde det høyt i morgen. Gir vi flagget fra oss, gjør vi Norge mindre.
Med erfaringene fra nasjonalismens mange skyggesider er det ikke unaturlig at nasjonalsymbolet oppfattes på ulikt vis. Et eksempel er den stadig tilbakevendende diskusjonen om hvorvidt vi skal forby eller tillate andre lands flagg i 17. mai-toget. Jeg mener imidlertid at denne debatten er et uheldig sidespor. Begge posisjoner — om man går inn for forbud eller oppfordrer til å bruke andre lands flagg — bidrar hver på sin måte til å undergrave de verdiene flagget er ment å skulle representere. Et forbud kan bare gi uheldige signaler på frihetens dag. Man oppnår neppe så mye annet enn at selve den nasjonale grunnidé — friheten — trekkes ut, og at flagget reduseres til et symbol for bunader og hardingfele. I praksis betyr det større avstand og mindre fellesskap. Da mister flagget den samlende funksjonen som nasjonaldagens åndelige far, Henrik Wergeland, ønsket at det skulle ha.
Etter andre verdenskrig framstilles Wergeland — ikke overraskende — i mindre og mindre grad som nasjonalist, og i større og større grad som dikteren som kjempet for at jøder skulle få adgang til kongeriket Norge. I virkeligheten var det ene en forutsetning for det andre — og omvendt. For Wergeland var de liberale verdiene en helt sentral del av et nasjonalt fellesskap. At Norges grunnlov ikke ga jøder adgang til landet, var for Wergeland en pinlighet som undergravde selve forfatningens idé. «Norges Forfatning skal være den frieste og for et Folk ærefuldeste», skrev han i «Indlæg i Jødesagen» i 1841. Men «[d]en fortjener ikke dette Navn, saalenge den er den intoleranteste». Samtidig støttet han Napoleons krav til de franske jødene i 1806 om at de må underordne seg statens lover i en fellesnasjonal forpliktelse. Han ønsket ingen politisk minoritet med egne rettigheter og plikter, og som statsborgere ville rabbinerens oppgaver måtte begrense seg til «Moralens Forkynden i Templene».
For Wergeland gikk det nasjonale langt utover å konstruere en identitet og egenart gjennom feiringen av felles historie. Å skape en nasjon handler om å virkeliggjøre et frihetspotensial gjennom selvstendiggjøring, folkedannelse og sosial integrasjon. Det som er viktig er at det politiske — grunnleggende liberale og demokratiske verdier — ikke står i opposisjon til det nasjonale, slik det ofte oppfattes, men er en helt sentral del av og forutsetning for det nasjonale frihetsprosjektet. Det historiske og kollektive fellesskapet som Wergeland bidro til å bygge opp, var viktig for at nasjonen, altså folket, kunne knytte sin identitet til et forpliktende politisk fellesskap i nasjonalstaten. Da er ikke det historiske et mål i seg selv, men brukt for å fremme framtidige og høyere mål. I en tale i Det norske Studentersamfund 17.mai 1835 uttrykte han at «det er ikke for os Selv at vi feire denne Fest. Vi feire mer det Forbigagne og Tilkommende end det nærværende». Slik skal vi «fæste Efterkommernes Øine paa Os som værdige til at overlevere dem Friheden meer fuldkommen end vi modtage den fra Fædrene».
Den tyske filosofen Jürgen Habermas er en av flere som har vært opptatt av hvordan vi skaper forpliktende fellesskap i flerkulturelle samfunn. Han har tatt til orde for en såkalt «forfatningspatriotisme», som grovt sett går ut på at ekskluderende nasjonalisme skal erstattes med lojalitet til et knippe felles verdier, som skal bygge bru over kulturelle og etniske motsetninger. Habermas viser til at det både i USA og i Sveits har vært mulig for forfatningen å slå rot på en slik måte. Habermas syn ligger veldig tett opp til det Wergeland forfektet for 170 år siden, og som ligger til grunn for den norske feiringen av 17. mai.
I et flerkulturelt samfunn er det to virkemidler som skaper integrering og større deltakelse enn noen andre: Flagget og skatteseddelen. Skatteseddelen, fordi det er gjennom deltakelse at et menneske blir en del av et fellesskap. Flagget, fordi det er et symbol som uttrykker et verdi- og skjebnefellesskap på tvers av kulturelle og etniske skillelinjer.
På godt og vondt var det samspillet mellom disse to symbolene som skapte de europeiske nasjonalstatene. Det var gjennom nasjonalstaten at folk ble knyttet sammen i et forpliktende fellesskap som muliggjorde rettsstaten, demokratiet, økonomisk vekst og — for den saks skyld — en vilje til å dø for fedrelandet. Slike forpliktende fellesskap er like viktige i dag som de var for 200 år siden. Hvis et flerkulturelt samfunn skal fungere over tid, er vi avhengige av arenaer hvor kulturelle forskjeller ikke dyrkes for sin egen del og som uoverstigelige størrelser. En splittende identitetspolitikk vil dyrke motsetningene som verdi i seg selv, og gjøre kommunikasjon umulig. Derfor er det viktig at vi oppe i alle bunadene og hijabene har symboler som skaper fellesskap, toleranse og gjensidig forståelse.
Som Wergeland skriver i diktet «Moses paa Bjerget»: «Friheden maa gjæstfri være / Den maa bære, / i sit Hjerte / kjærlighedens blide Ild. / Ved sin Arne maa den gjerne / see en Fremmed fra det Fjerne, / og hans Smerte / dække med sin Ære til.»
Kronikk i Adresseavisen 16. mai 2012.