Av Hans Antonsen, ordfører i Grimstad (V)
Men uten at de hørte meg på konferansen og uten å ha et eneste holdepunkt i det Fædrelandsvennen skrev etterpå, har NHO Agders folk gått til angrep på meg. En ting er at seniorrådgiver Trond Madsen opptrer som villstyring i sosiale medier ("Antonsen sporer av", "snakker ikke sant", "bortimot pinlig", Twitter 25.04). Mer alvorlig syns jeg det er at direktøren for det hele, Siri Mathiesen, setter sitt navn under et innlegg i lørdagsavisen der hun stempler meg som en som "vender ryggen til de prioriteringene resten av landsdelen står samlet om". Nåde den som kommer med nyanser!
Jeg har ikke sagt eller ment at vi skal snakke mindre om vei, jeg vil bare at vi skal snakke mer om tog. I tillegg!
Siri Mathiesen påstår også at "Antonsen harselerer med engasjementet for en trygg og møtefri vei mellom Kristiansand og Stavanger. " Det er ganske grovt.
Jeg støtter opp om alle veistrekningene landsdelen har prioritert i arbeidet med NTP, ikke minst E39 i Vest-Agder, som kanskje haster mest. Årsmøtet vårt på Lindesnes i år vedtok at "Venstre vil ha møtefri og firefelts vei som standard gjennom Agderfylkene og videre til Stavanger".
At dette må være et langsiktig mål, innrømmer selv NHO: "Vi er naturligvis klar over at trafikkgrunnlaget er sterkt varierende langs strekningen, og det vil derfor også være urealistisk å se for seg at man skulle få en komplett firefeltsløsning innenfor kommende NTP-periode", skrev Siri Mathiesen og fylkesordfører Bjørgulv S. Lund tidligere i år.
Det var nettopp dette trafikkgrunnlaget jeg viste til da jeg sa at "ingen med troverdighet kan si at firefelts vei vest for Vigeland er prekært". Det begrunner jeg slik: Årsdøgntrafikken (ÅDT) der er 4-5.000. På 2/3-feltsveien mellom Arendal og Grimstad er ÅDT nå 16.000. Men veien er ennå god nok, selv om trafikken til tider er tett.
Vi må tåle en åpen debatt om hva som mest sannsynlig kan overbevise Stortinget i 2013: Fire-felt over alt eller noen steder 2/3-felt som senere kan utvides? Jeg ville ikke vært skråsikker på at et krav om firefeltsvei uten tilstrekkelig trafikkgrunnlag, i strid med vegvesenets faglige vurderinger, er den beste strategien i en knallhard kamp med andre landsdeler.
Det er helt umulig å bygge seg ut av trafikkveksten med bare bilveier. Derfor er viljen i NTP-forslaget til å satse på kollektivtrafikk og vurdere store jernbanesatsinger større enn noen gang. Nasjonalt foreslås det nye skritt for å koble sammen Sørlands- og Vestfoldbanen, og høyhastighetsutredningen peker ut Oslo — Kristiansand — Stavanger som den mest interessante lyntogstrekningen.
Her burde Agder vært på hugget, men det er vi dessverre ikke. At det offentlige har valgt å kalle sin påvirkningsaksjon mot NTP for "Vegaksjonen" sier mye. Om manglende forståelse for at tid vil bli det aller mest verdifulle for folk og at en attraktiv region derfor må ha transport som bringer deg fra bysentrum til bysentrum mens du kan gjøre andre ting. "Vegaksjonen" er også et uttrykk for at de flotte målsetningene i Regionplan Agder ikke blir fulgt opp: Her står det at klimahensyn skal være et overordnet krav i alle regionale og lokale samfunnsbeslutninger og at vi skal ha en fremtidsrettet strategi for jernbaneutvikling i Agder.
NHO nasjonalt mener gode ting om tog. Problemet for Agder er at den lokale NHO-avdelingen til nå har brydd seg lite om annet enn vei. NHOs dyktige veilobbyist Knut Dannevig sa det rett ut på KS Agders høstkonferanse i fjor: "Vi vil helst ikke ha for mye snakk om tog, vi føler det kan ødelegge for vei".
En god strateg justerer kursen mot mål underveis når forhold endres. Økt realisme i tog tilsier at vi heretter bør drive påvirkningsarbeid langs et dobbeltspor. Det vil også vise en landsdel som er på høyde med nasjonal tenkning. Med bare ensporet veitenkning blir vi fort stående å vente i tett, kryssende trafikk inn mot Stortinget.
Må jeg dessuten helt til slutt få legge til at det er noe nær meningsløst å beskylde Venstre og meg i å falle for fristelsen til å fri til togentusiaster. Vi er togentusiastene.