Veien ut av fattigdom

– Av de fire største byene i Norge er det bare i rødgrønne Trondheim at barnefattigdommen øker, sier Guri Melby og Ina Roll Spinnangr. I Byavisa i dag presenterer de seks konkrete forslag til hvordan stat og kommune kan jobbe bedre sammen.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**

 Guri Melby, leder i Venstres programkomité, og Ina Roll Spinnangr, leder i Trondheim Venstre.

Guri Melby, leder i Venstres programkomité, og Ina Roll Spinnangr, leder i Trondheim Venstre.

Les artikkelen i Byavisa Trondheim
Les blogginnlegget til Guri Melby og Ina Roll Spinnangr på liberal.no

– Ifølge SSB var det i 2009 74.000 barn under 18 år som levde i det som kalles “lavinntektshusholdninger”, en økning på nesten sju tusen fra da den rødgrønne regjeringen overtok regjeringsmakten for mer enn seks år siden. Og skal vi tro ildsjelene som jobber tettest på fattigdommen i Norge, begynner tallet i dag å nærme seg seks sifre, sier Guri Melby, som er leder i Venstres stortingsvalgprogramkomité, og Ina Roll Spinnangr, som er leder i Trondheim Venstre.

Byavisa 2. mai 2012

Byavisa 2. mai 2012

Tallene fra SSB viser også at andelen barn i fattigdom går ned i Oslo og Stavanger, og står på stedet hvil i Bergen. – Av de fire største byene i Norge er det bare i rødgrønne Trondheim at barnefattigdommen øker, sier Melby og Spinnangr i et intervju med Byavisa i Trondheim i dag. – I tillegg ser vi at fattigdommen i stor grad går i arv.

Spinnangr sitter i bystyret for Venstre i Trondheim, og Melby gjorde det samme fram til i fjor høst. I dag er begge bekymret for fattigdomsutviklingen i trønderhovedstaden. I intervjuet med Byavisa, og i et blogginnlegg på liberal.no, skisserer de to derfor seks konkrete forslag til hvordan stat og kommune kan jobbe bedre sammen for å løse problemet:

1. Bedre samordning. Ansvaret for barna er pulverisert, og det begynner allerede på toppen. NAV ligger i ett departement, barnevern i et annet, skolen i et tredje. Statsrådene kjemper mot hverandre i en intern dragkamp om budsjettmidler, og resultatet er at ingen makter å holde et helhetsblikk på barnas sosiale kår. Nå trenger vi en gjennomgående fattigdomspakke der ansvaret for barna samles hos én statsråd med en klar ansvarsrekke ned til det kommunale apparatet.

2. Alle i arbeid. Det viktigste vi kan gjøre for å hjelpe barna er å sørge for at foreldrene kommer seg i jobb. Da må vi i større grad innrette arbeidsmarkedet etter dem som står utenfor. Mer fleksibilitet i arbeidslivet gjør inngangen lettere for alle som ikke nødvendigvis er i stand til å gå rett inn i en fast og stabil heltidsjobb. På statlig nivå må politikerne våge å endre lovverket, mens kommunene i enda større grad må legge til rette for arbeidstakere som tidligere har stått utenfor arbeidslivet.

3. Frigjør ildsjelene. De kommunalt ansatte er uvurderlige i fattigdomskampen, og Fafo kan fortelle oss at ildsjelene i det kommunale apparatet er avgjørende for om det lokale arbeidet lykkes eller ikke. Men enkelte steder bruker fagutdannede sosionomer godt over halvparten av arbeidstiden sin på saksbehandling heller enn å jobbe med forebyggende arbeid. Nå må fagfolkene bruke mindre tid på papirarbeid og mer tid på folk, og ildsjelene må få lov til å være ildsjeler.

4. Hjelp de frivillige. Hver uke kommer hundrevis av mennesker i alle aldre innom Fattighuset i Oslo for å få utdelt mat og klær eller for å benytte seg av tilbudet om gratis legehjelp. Men fortsatt er det for vanskelig å være frivillig organisasjon i Norge. Vi må redusere byråkratiet, forenkle frivillighetsregisteret, innføre momskompensasjon og øke støtten til dem som jobber tettest på menneskene det gjelder.

5. Målrett innsatsen. Støtteordningene til de fattige familiene må være gode nok og fokuserte nok til at de faktisk utgjør en forskjell. I Trondheim har Venstre flere ganger foreslått indeksregulering av sosialhjelpssatsene, på Stortinget har vi foreslått å differensiere barnetrygden slik at den treffer dem som trenger det mest. Den rødgrønne leiren sier nei begge steder.

6. Bryt generasjonsforbannelsen. Barn som vokser opp i fattige familier arver ingenting, noe som øker sjansen for at de selv blir fattige som voksne. Vi foreslår en hjemkjøpsordning for kommunale boliger der en leid bolig kan nedbetales av leietakerne gjennom den månedlige husleien og slutt bli en eid bolig. Slike modeller finnes blant annet i Sverige, Danmark og Skottland. For mange lavinntektsfamilier vil dette være den eneste muligheten de noen gang vil få til å kjøpe sin egen bolig. Da er det verdien av boligen som går i arv, og ikke fattigdommen.

– Tiltakene finnes, sier Melby og Spinnangr. – Venstre fremmet nylig 25 konkrete fattigdomsforslag i Stortinget, men ble blankt nedstemt av regjeringen. Det er snart sju år siden Kristin Halvorsen uttalte at fattigdommen i Norge kunne fjernes med “et pennestrøk”, men fortsatt opptrer regjeringspartiene som om ingen gode ideer kan komme fra opposisjonen på Stortinget.

I mellomtiden blir barna i fattigdom stadig flere, slår Melby og Spinnangr fast. – Og den rødgrønne oppskriften fungerer ikke, verken på landsbasis eller i flaggskipet Trondheim. Nå trenger vi en konkret satsing på å løfte barn ut av fattigdom – og en liberal sosialpolitikk som tar hvert enkelt barn på alvor.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**