Blant de mer kjedelige tingene en politiker med makt kan oppleve, er det å måtte levere politikk på et område man ikke synes er særlig viktig. Spesielt ubehagelig blir situasjonen når det samme politikkfeltet opptar koalisjonspartneren og i tillegg ansees å være moralsk og etisk viktig. Når pressen og høylytte interesseorganisasjoner er på. Det man kan ty til i en slik situasjon, er å lage såkalte fyrtårn: noen få, godt synlige prosjekter som koster passe mye, som skaper en del oppmerksomhet og som kan vises frem som bevis for politiske visjoner og handlekraft. Og så kan man fortsette å jobbe med det man egentlig er opptatt av.
Jeg vet ikke om statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets strateger tenkte slik da de klekket ut "klimafyrtårnene" sine, men det er fristende å forestille seg noe i den retningen. Miljø- og klimapolitikk har aldri vært noe prioritert tema i Ap, men med SV i regjeringen var de nødt til å finne på noe fint sammen. Og jammen fant de på en del da klima var snakkis i perioden 2006 — 2008: reddende regnskogpenger, et klimaforlik sammen med mesteparten av opposisjonen, Europas mest ambisiøse klimakuttlovnader og til og med en månelanding. Et klimafyrtårn i form av et gasskraftverk med innebygd CO2-rensing som skulle vise verden vei.
Bygget på sviktende fundament
Det hele så ut som et kupp. SV og miljøbevegelsen jublet, folket nøt forestillingen om Norge som klimaforegangsland, og Ap kunne — i lys av sitt nye, grønne image — fortsette å drive med "ordentlig" politikk. Nå, tre-fire år senere, har fyrtårnene har ramlet sammen. Mye tyder på at de var bygget på sviktende fundament.
Regnskogsprosjektet? En fiasko, ikke bare fordi gjennomføringen er omstridt i landene som skal verne skog eller fordi store pengesummer står ubrukt. Etter at det kom frem at Norge gjennom oljefondet tjener store penger på nettopp rasering av regnskog, fremstår hele prosjektet som skalkeskjul. Et fikenblad som skulle dekke over vår egen dobbeltmoral.
Milevis unna målene
Norsk klimapolitikk anno 2012? Man kan vel si at den står i stampe. Ikke akkurat en vinnersak for de rødgrønne. Klimaforliket fra 2008 skal brytes, krever deler av Arbeiderpartiet og LO-ledelsen. Klimameldingen er sterkt forsinket og utsatt en rekke ganger. Dessuten er Norge milevis unna de ambisiøse CO2-kuttene regjeringen skrøt av for få år tilbake. Fakta er at norske klimagassutslipp aldri har vært høyere enn nå. Mye skjer derimot når det gjelder olje og gass: Her kjører de rødgrønne stø kurs mot enda mer utvinning. Til og med oljesand skal verdens rikeste land tjene penger på.
Store ord, små resultater
Og så var det månelandingen — Houston, vi har et problem. Raffineriet på Mongstad har tapt 9,2 milliarder kroner de siste tre årene. Teknologien er ennå ikke utviklet. I beste fall står et testanlegg ferdig i 2016. Deretter må det besluttes om det skal bygges ut til fullskala renseanlegg, med nye omfattende investeringer. I mellomtiden kan Mongstad-kraftverket være historie. Statoil vil neppe fortsette å drive det med milliardtap i det uendelige. Mongstad skulle gi verden sårt etterlengtet teknologi til CO2-fangst. Jobben er i praksis overlatt til andre nasjoner. Sjeldent har så store ord avfødt så små resultater. Månelandingen til Jens Stoltenberg har endt opp i et gedigent mageplask.
Nå kan man si at Ap har vært uheldige, at prosjektene er mer kompliserte enn som så og at det hele bare trenger mer tid. Jo da, men årsaken til problemene som har hopet seg opp i norsk klimapolitikk ligger et annet sted. Tabben bunner i at Ap ikke har lagt nok innsats og prestisje i klimaprosjektene etter at de var lansert. Politiske tiltak på dette feltet er det i deres verden åpenbart kun plass til når de lar seg gjennomføre uten for store kostnader, omstillinger eller andre plagsomme bivirkninger. At Ap nå møter seg selv i døren, skyldes først og fremst at de var så flinke til å late som klimaengasjert i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet. Symbolpolitikk i sin reneste form. Eller mest skitne, hvis man snur litt på tankegangen.
Stoltenbergs statue
Det begynner å bli en stund siden sist noen var på månen. Antakeligvis vil heller ikke Stoltenberg klare å lande der før han må gå av som statsminister neste år. Hvis det er en trøst: Én ting trenger han i det minste ikke å bekymre seg for — nemlig hva som blir igjen etter hans tid som regjeringssjef. Statuen er alt reist. Den dekker et par hektar areal, kan ikke kalles for direkte pen, kostet 4 milliarder kroner og spyr ut 1,5 millioner tonn CO2 i året. Et bedre minnesmerke over egen klimainnsats kunne han ikke fått.