Den 10. mars i år døde forskeren F. Sherwood Rowland. I 1973 begynte han, sammen med research-assistenten Mario Molina, å forske på effekten KFK-gasser hadde på jordens atmosfære. De oppdaget at molekyler fra KFK-gasser var stabile nok til å forbli i atmosfæren til de kom opp til stratosfæren, der de ble brutt ned av ultrafiolett stråling og slipper ut et kloratom. Rowland og Molina mente dette brøt ned enorme mengder av ozon i stratosfæren.
Montreal-protokollen
F. Sherwood Rowland fortjener en stor del av æren for at det internasjonale samfunnet i 1987, gjennom Montreal-protokollen, fikk et forbud mot den farlige gassen. I løpet av bemerkelsesverdig kort tid omstilte bransjen seg, og ozon-vennlige gasser ble brukt i kjøleskap og spraybokser.
For å få bukt med problemet, så trengte man en internasjonal avtale. Montreal-protokollen har blitt ratifisert av 196 land og EU, har blitt kalt "den mest suksessfulle internasjonale avtalen gjennom tidende" av Kofi Annan og man regner med at ozonlaget er tilbake til normalen innen 2050.
De internasjonale klimaforhandlingen har hatt mindre suksess. Den handlekraften som ble vist i Montreal har ikke vært å spore nå som verdenssamfunnet står overfor en enda større utfordring. Klimaforandringene kan få enda mer katastrofale følger, og er langt vanskeligere å gjøre noe med.
Handlekraft starter hjemme
Da Sherwood Rowland hadde oppdaget KFK-gassens effekt på ozonlaget, var hans første respons enkel: Han kastet ut hver eneste sprayboks i huset, og lovet å aldri kjøpe en igjen. Handlekraft starter hjemme. Akkurat nå arbeider regjeringen med en klimamelding, der det ventes at enda mer av kuttene i klimagassutslipp skal tas utenfor Norge. Samtidig kan BT i en glimrende artikkelserie legge frem hvor de norske klimakronene går, og hvorfor vi ikke kan stole blindt på at kuttene blir tatt andre steder.
Det var åpenbart enklere å gjøre noe med ozonlaget enn det er med klimagassutslipp. Omfanget av CO2-gasser i dagens samfunn er langt større enn av KFK-gasser var på 80- og 90-tallet. Men det er også nok av likheter på de to situasjonene. Den verdensomspennende dugnaden for å ned utslippene av KFK-gassene handlet om noe som fantes i hverdagen til hver og en av oss.
Globale problemer har globale løsninger
Når vi nå står overfor klimaforandringene, så er det på samme nivå løsningen må finnes. Mens det for tjuefem år siden var kjøleskapet ditt og sprayboksen din som måtte byttes ut, er det nå bilen din og energikilden din. Kjemikalebransjen responderte kjapt på politikernes krav da KFK-gassen skulle fases ut. Energibransjen må nå gjøre det samme.
Etter å ha oppdaget faren for ozonlaget og kastet ut alt med KFK-gasser i sitt eget hjem, så Sherwood Rowland det som sin oppgave å påvirke samfunnet til å gjøre det samme. Han tok debatten i det offentlige, skapte stor oppmerksomhet rundt saken og presset på for substansiell lovgivning mot KFK-gassene. Det må aldri undervurderes mulighetene som ligger i hvert enkelt menneske som ønsker å gjøre noe. Verden skylder Sherwood Rowland en stor takk.
Den rolige F. Sherwood Rowland ble en kveld i 1974 spurt av konen om hvordan det gikk. "Det går veldig fint", svarte han. "Det betyr bare, tror jeg, verdens undergang." Det ble det ikke. Politikere som viste handlekraft og enkeltmennesker som tok ansvar klarte å hindre katastrofe. Det kan vi gjøre igjen.
Mathias Fischer
Leder, Bergen Unge Venstre
Vararepresentant til bystyret i Bergen
Innlegget sto på trykk i Bergensavisen fredag 13. april.