Les hele innlegget til Per A. Thorbjørnsen her:
Dirigenter, kjære landsmøte,
Jeg ble valgt inn i bystyret i Stavanger i 1983 som vararepresentant. Siden har lokalpolitikken blitt min arena. Min politiske erfaringsbakgrunn har vært det lokale – i møte med partifeller, med kollegaer fra andre partier, med organisasjoner med ikke minst mennesker som sliter. Dere må tro meg. Jeg er beæret over å få ha ledet utvalget. Det er inspirerende at lokalpolitisk arbeid kan være grunnlag for sentrale oppgaver. Takk.
Og takk for stort engasjement og debatt i lokallag og fylkesårsmøter på bakgrunn av velferdsutvalgets innstilling. Vi er i ferd med å løfte den sosialpolitiske velferdsfanen. Gjennreise om du vil. Landsmøte: Venstre la grunnvollene for Norge som velferdsnasjon. Vi har all grunn til å være stolt. Venstre hadde et eierforhold til utviklingen av velferdsstaten fra dag en.
Men vi har også en forpliktelse til å fornye politikken. En forpliktelse vi ikke har tatt alvorlig nok. Lars Sponheim sa i siste tale til landsmøtet: at han angret på en ting: at ikke kampen for de svakeste hadde fått en større sentral plass i Venstre. Det ble en vekker. Vi skal tilbake. Det var i det radikale liberale politiske landskap fra slutten av 1800 tallet dette kunne skje. Grunnlaget for sykepenger, pensjoner og uføretrygd ble gjort for om lag 120 år siden i Venstreregjeringer.
I rommet mellom enkeltmenneskets ansvar og frihet og fellesskapets ansvar og forpliktelser hviler de gode løsningene, som de gjorde en gang, som de gjør i dag, som de gjør i morgen. Kjære enkeltdelegat: det er ditt ansvar — det er ikke primært hva som står i den endelige helsepolitiske uttalelsen som er det viktigste. Det er din helsepolitiske handling som gjelder når du er tilbake i lokalpolitikken på mandag. I form av deg som forslagstiller, interpellant eller ombud. Partiet har ansvar. Men det er du som er nøkkelen til om vi lykkes.
På den helsepolitiske hjemlige scene er det stille. Ytterst stille. En av de største helsereformer rulles i disse dager ut i landets 429 kommuner. Men Regjeringen sier lite. Og jeg skjønner det. Det er noe keiserens nye klæraktig over samhandlingsreformen så langt. Det er en retningsreform sies det. Det er for tidlig å trekke konklusjoner. Selvsagt er det også lysglimt. Men i det store bildet er det grunn til uro sett fra et lokalpolitisk ståsted. KS har regnet ut at 80 mill pr. starten av mars er det sendte ut regninger til kommunene fra sykehusene for. I dag er det ganske sikkert over 100 mill. Hva i all verden er meningen med denne pengeforflyttingen? Hvor i all verden ligger helseeffekten ? Vi må løfte fram hovedintensjonene i reformen: at veksten skal komme i kommunene, økt fokus på forebygging og at tilbud utbygges der folk bor Jeg var så begeistret for samhandlingsreformen at eg nesten ble fan av eksstatsråd Hansen. Bare nesten.
Vi må være helt klar på at når samhandlingsreformen skal implementere rus og psykiatri kan vi ikke gjøre det i samtlige kommuner samtidig. Vi må ta oss tid. Vi må ha prosjekter, vi må ha piloter vi må ha forsøk. Vi må vite hvilke tiltak som virker. Vi skal ta imot ferdigbehandlete fra psykiatri og rus fra dag 1. Mange av de vil ikke være i stand til å dra rett hjem ett. Det blir en kjempeutfordring for mange kommuner. Her må vi gå varsomt fram. Vi kan ikke sette systemet framfor enkeltmennesket.
Det er nettopp i de helsepolitiske utfordringene den nye politikken hviler, og som innstillingen og den helsepolitiske uttalelsen handler om. Vi har god solid barnevernspoltikk. Vi har solid fattigdomspolitikk. Vi har solid ruspolitikk. Ja, vi har den mest radikale politikken på rusfeltet av dagens stortingsprogrammer. Vi har all grunn til være stolt av denne politikken. Utvalget har sett det som strategisk og viktig å ta noen steg videre på vår politikk innen sykehus, rehabilitering, psykisk helsevern, unge funksjonshemmede og for den saks skyld eldreomsorg og løfte oss på disse områdene slik at vi også her framstår som nytenkende og radikale. Kjære landsmøtet: Det er her vi trenger ny politikk, nytt engasjement og synlighet i det offentlige rom. Det er her vi skal sikre valget i 2013. Vi fornyer vår helsepolitikk på viktige områder. Derfor er Nasjonal Sykehusplan inkludert organisering og sykehusdefinisjoner betydelig viktigere enn å ta ytterligere et radikalt steg i vår ruspolitikk — nevnt som eksempel og slik kan jeg fortsette
i alle de andre viktige punktene i helseuttalelsen: Forskning, videreføring samhandlingsreformen, rehabilitering, psykisk helsevern, kamp mot unødvendig byråkratisering, eldreomsorg, økt bruk av velferdsteknologi. Litt mer om forskningsperspektivet: Mellom 70 — 80 prosent av menneskene som bor på sykehjem har en demensdiagnose. Det er store helsegevinster for dersom vi finner i større grad årsaker og bedre behandlingsmetoder. Vi skal ha oppdatert program på kreftbehandling, på nye behandlingsformer. I en helhetlig helsepolitikk handler det å snakke varmt og empatisk så vel i forhold til den demente, til kreftpasienten som rusmisbrukeren.
Ja, vi blir flere eldre, særlig etter 2025. Men det er ikke gitt at vi trenger dobbelt så mange sykehjemsplasser, dobbelt så mange som jobber i hjemmesykepleien. Dagens eldre er friskere enn forrige generasjon og bare eldre for bare ti år siden brukte flere kommunale tjenester enn dagens eldre. Bedre levekår, bedre folkehelse, bedre behandlingsmetoder, bedre rehabilitering fører til mindre behov for tiltak og tilbud. En kommune som har god dekningsgrad av sykehjemsplasser kan ha en dårlig eldreomsorg hvis hjemmesykepleien knapt har ressurser og en kommune som satser stort på hjemmesykepleie og få sykehjemsplasser kan ha en god eldreomsorg. Og, som den danske kommunen Fredericia har vist, kan et ytelsessjokk i starten av et tilbud gi bedre livskvalitet og utsettelse av sykehjemsplass for den enkelte og reduserte utgifter for kommunen. Det er mange veier til Rom. Men det viktigste er likevel at kommunene er forberedt. Kommuner som ikke har en langsiktig strategisk plan for omsorgstilbudet i 2025 svikter sin oppgave.
Og det nytter: I landsmøtet i fjor ønsket vi å sikre en grundig evaluering av Ansvarsloven av 1992— den såkalte PUH reformen. Vi ville se om vi har nådd målene: bolig, arbeid, fritid tilrettelegging. Vi ville ha en levekårsundersøkelse for denne gruppen og deres pårørende. Trine og Borghild fremmet representantforslag. I dag er det vedtatt. Fantastisk.
Som sagt: Takk for jobben som er utført: til utvalgets medlemmer, til sekretariatet og ikke minst alle deres jobb i årsmøtene. Utvalget har gått igjennom alle 593 endringsforslag og tilleggsforslag og redaksjonelle endringer. Vi har nå fattet oss i et betydelig kortere utgave som nå utgjør den helsepolitiske uttalelsen.
Det skinner av miljøpolitikken vår. Det skinner av forsknings- og undervisningspolitikken vår, det skinner av næringspolitikken. Vi kan fortsatt polere helsepolitikken slik at den skinner. Startskuddet går denne helgen. Arbeidet starter på mandag. Jeg gleder meg å ta fatt. Det håper jeg inderlig at du også vil. Det er bare da vi lykkes: når du engasjerer deg! Denne helgen skal vi reise den sosialpolitiske fanen. Høyt. Vi skal igjen tilrive oss et eierforhold til den konstruktive utvikling av den liberale velferdsstaten Lykke til med debatten.