Siri Engesæths innlegg i generell politisk debatt
Liberal miljøpolitikk er fundert i kravet om frihet i tid og rom. Frihet og livsmulighet for alle som lever samtidig med oss og for fremtidige generasjoner. Det betyr at vi må unngå irreversible skader på vårt felles livsmiljø. Klimaeffekten kan være en av dem og når vi eventuelt vet sikkert, vil det være for sent.
Norge er i dag en betydelig konserverende kraft i verden. I forvaltningen av pensjonsfond utland er det lagt føring om at investeringene skal gå til såkalt listede selskaper. Hvis man har valg mellom et selskap som er forholdsvis nytt selskap eller et som allerede er blant de globalt aller største i verden vil pensjonsfond utland alltid velge det gamle, etablerte. På den måten blir Norge en dempende faktor på endring og på investeringer i ny teknologi som ny fornybar energiteknologi og andre produkter, tjenester og løsninger i ikke-helt-modne markeder.
Hva er situasjonen nasjonalt? Norge har en fantastisk petroleumsindustri. Men det som nå ligger i pensjonsfond utland er ikke mer enn ett års BNP. Det man på BI kaller sabbaten. Vi må legge grunnlag for videre verdiskaping og da kan vi ikke være redd for utvikling og endring.
Endring er vanskelig. Med en industri med så høy inntjening som petroleumsindustrien blir det svært vanskelig å få investeringskroner til selskapet og prosjekter med lavere inntjening. Det gjør det vanskelig å kvalifisere og utvikle viktige nye bedrifter, produkter, prosesser og løsninger. En måte å angripe denne vanskelige utfordringen på er i hvert fall å benytte den offentlige innkjøpsmakten vi har. Det offentlige Norge anskaffer nå for 380 milliarder i året. Regelverket for offentlige innkjøp et godt.
I loven om offentlige anskaffelser 16.juli 1999 nr 69 §6 står det krystallklart at Livssykluskostnader, universell utforming og miljø, er klar; "Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen."
Men på henvendelse om hvordan staten kan bidra til innovasjon og miljø i offentlig innkjøp svarer vår Fornyelses-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Åserud:
"Jeg har ansvar for å forvalte regelverket om offentlige anskaffelser. Anskaffelsesregelverket er et prosedyreregelverk som skal legge til rette for mest mulig effektive offentlige anskaffelser gjennom åpne konkurranser på like vilkår. Når det gjelder arbeidet med å fremme andre hensyn gjennom offentlige anskaffelser, er dette lagt til sektordepartementene, dvs henholdsvis miljødepartementet for miljø og næringsdepartementet for næring." (21.3.2012)
Med denne hårreisende tolkingen av ansvar konserverer Regjeringen status quo og forhindrer innovasjon og miljøriktige investeringer av det offentlige.
Venstre er ikke redd for endring. Norge har teknologikompetanse, Norge har erfaringskompetanse, Norge har kommersiell kompetanse. Vi må ta i bruk mulighetene vi har ved vår offentlige pengebruk og få utløst viktig teknologiendring.