Forrige sommer fikk Kristiansand ny kommuneplan og i løpet av våren skal kommunedelplan for Kvadraturen vedtas. Begge disse vil bli gjeldende de neste 11 årene. Kommunedelplanen har som målsetting at Kvadraturen som landsdelssenter skal styrkes. Debatten om byutvikling i Kristiansand dreier seg i stor grad om høyder, parkering og kjøpesenter versus bysentrum. Ikke ulikt debatter i andre byer. Jeg etterlyser en debatt om byutvikling i Kristiansand som fanger inn flere perspektiver enn høyder og parkering. Kvalitet, arkitektur og funksjon må få en langt mer fremtredende plass enn det som nå er tilfelle. Vi trenger en kvalifisert debatt om byens estetiske kvaliteter.
Det hevdes ofte at estetikk kun er spørsmål om smak og behag og derfor vanskelig å diskutere. Dette er bare riktig i den grad vi mangler klare begreper og kriterier for en slik diskusjon. Dersom estetikk får en større plass i det offentlige ordskiftet, vil det kanskje bli færre kompromisser der kvalitet, arkitektur og funksjon taper i kampen mot tomteutnyttelse og profitt.
Hvordan Kristiansand skal utvikles vil det være mange meninger om. Det finnes ikke én bestemt måte å utvikle en by på. En slik enighet ønsker vi heller ikke. Det ville fort bli kjedelig. Byutvikling vil alltid være et resultat av en dynamikk med ulike prosesser og maktforhold. Ulike perspektiver definerer også debatten. Noen har høyhusskrekk, mens andre irriterer seg over bygninger som stenger for sola og skaper skyggefulle bakgårdsområder. Idéer som i utgangspunktet ønsket å fjerne spor av borgerlighet har nå inngått allianse med de som profitterer på det samme. Dette er også gjenstand for diskusjon, og politikerne blir iblant mistenkt for å være i lomma på utbyggerne. Samtidig synes mange det er spennende med noe som er spektakulært, stort og nytt. Som for eksempel Kilden. Vi ønsker jo å være en storby.
Det er en utfordring å finne riktig balansegang mellom bevaring og utvikling. For å utvikle må man ha bevissthet om hva vi har og hva det er viktig å ta vare på. Bevaringen må imidlertid ikke være til hinder for å tenke nytt der det skal bygges nytt. Hvordan byen blir seende ut vil være av stor betydning for fremtiden og vil bli en del av vår kulturarv. Derfor må vi spørre oss: Hva ønsker vi å overlevere til våre etterkommere, og er vi vårt ansvar bevisst? Ønsker vi at våre etterkommere skal bo trangt, mørkt og dårlig, eller unner vi dem lys, luft og hygge? Er vi bevisste nok på hvordan byrommet påvirker menneskers adferd og opplevelse? Man kan også spørre seg om byen er i ferd med å bli for velfrisert og strømlinjeformet, et spørsmål Ragnar Evensen også reiste i Fædrelandsvennen for noen dager siden. Er det fare for at Kristiansand utvikler seg til et middelklasseparadis og ikke til en by med kulturelt og sosialt mangfold?
Hvem har ansvaret?
Hovedansvaret ligger først og fremst hos politikerne. Når vi sier ja til noe, sier vi samtidig nei til noe annet. I 1995 vedtok Stortinget at estetikk skulle vektlegges sterkere i plan- og byggesaker, men vi ser stadig konflikter i byggesaker som handler om nettopp dette. Særlig mellom utbyggere og naboer. Naboer klager, men får ofte til svar at deres syn er "subjektivt". Veldig få kommuner har for eksempel egne fasadeutvalg eller tilsvarende. Dette var mer vanlig før, og kan ved praktisering gi økt fokus på estetikk (Og da tenker jeg ikke på om hvorvidt folk på Dvergsnestangen skal få male huset sitt turkis eller ikke). Kunne man tenke seg et slikt utvalg av politikere, fagkompetente medarbeidere fra administrasjonen og kanskje utbyggere? Og burde vi politikere reflektere mer rundt fremtidige konsekvenser av våre vedtak? Er fortetting for enhver pris en smart strategi?
Estetiske kriterier blir sannsynligvis best blir ivaretatt i Plan- og bygningsetaten. I byggesaker er estetikk implementert som et av kriteriene man jobber etter, men når man sender ut et forslag på høring er det mye annet som også skal ivaretas. Det er barn og unges interesser, krav til universell utforming, miljøhensyn, TEK 10, osv. Jeg har inntrykk av at spørsmål om volum kan blir ivaretatt, mens spørsmål om fasader, hvordan bygninger føyer seg sammen, materialbruk og håndverksmessig utførelse er underordnet, selv om dette er avgjørende for hva et bygg vil uttrykke. Og selv om Plan- og bygningsetaten justerer forslag som kommer inn, kan likevel en dårlig plan få politisk flertallet i Byutviklingsstyret.
Arkitektur er blitt kalt moderkunsten, som står for helheten og samler liv og sted. Spørsmålet er hvordan denne offentlige kunstformen kan utvikle seg. Prosjektene styres av høye krav til utnyttelse, pirkete forskrifter, arkitekter og planleggere som hyller dagens fortettingspolitikk, samtidig som bomiljøer blir dårligere og styggere. Jeg savner mer idealisme hos utbyggere, entreprenører og arkitekter. Slik vi ser hos andre som jobber med kunstneriske uttrykk. Et bygg er en vesentlig del av det offentlige rom som blir stående svært lenge. Vi må stille høyere krav.
Sist vi hadde en skikkelig arkitekturdebatt i Norge var tidlig på 70-tallet, da debatten rundt funksjonalismen raste for fullt. I dag er journalister mest opptatt av interiørdesign og "kroner over takst". Hvorfor skriver ikke avisene mer arkitekturkritikk? Man skriver musikkanmeldelser, litteratur, film og kunstanmeldelser, mens det uttrykket som er mest fremtredende, og som man ikke kan sette tilbake i bokhyllen eller skru av, blir stående helt uimotsagt.
Tiden er overmoden for en ny arkitekturdebatt. Mangelen på arkitekters engasjement i den offentlige debatt fører også til at diskusjonen ofte preges av ufaglærte, og debatten mister den tyngden og bredden den burde hatt. Hadde vi hatt en kvalifisert arkitekturkritikk ville dette kanskje også virket skjerpende både på utbyggere og politikere? En sunn estetikk- og arkitekturdebatt bør bestå av både en konstruktiv kritikk innad i de profesjonelle miljøene, så vel som en åpen diskusjon rundt offentlige rom og stedsutvikling. Det ønsker jeg velkommen i Kristiansand.