Kronikk av Hans Martin Storø – organisatorisk nestleder i Nord-Trøndelag Venstre
Hva gjør vi så med det? Som et av verdens rikeste land, kan vi ikke la de globale klimaproblemene akselerere, uten at vi forsøker å bidra til en løsning. Vi må også yte vårt bidrag, da vi ikke kan forvente at det skal være fattige utviklingsland som skal ta ansvar for å holde utslippene av klimagasser nede på et nivå som kan bidra til å forhindre en global klimakatastrofe.
Hva kan vi i det norske samfunnet bidra med for å gjennomføre en betydelig reduksjon i utslippene av klimagasser? Vi har med vår store vannkraftproduksjon et godt utgangspunkt for å sikre en tilstrekkelig energiforsyning uten store klimautslipp. Forbruket av fossil energi, spesielt fra vår omfattende petroleumssektor, bidrar imidlertid med så store klimagassutslipp at det blir vanskelig å ta det ansvar vi er forpliktet til å ta uten å gjøre omfattende grep innenfor denne sektoren.
Den største bruken av fossil energi har vi i transportsektoren, og her har vi delvis en del tekniske utfordringer for å realisere en omlegging til fornybar energi. Uavhengig av disse utfordringene må imidlertid en utfasing av fossil energi som energikilde, innebære at annen energi som ikke bidrar med klimagassutslipp benyttes som energikilde. Da de fleste av våre store vannkraftprosjekter er utbygd for lengst, er det helt innlysende at vi må ty til andre energikilder for å kunne gjennomføre en utfasing av fossil energi i det norske samfunnet. En rekke spennende småkraftprosjekter kan realiseres, og yte nyttige bidrag til en slik omlegging, men det har ikke et potensiale til at vannkraft alene kan løse vårt energibehov. Her må det gjennomføres en storstilt satsning på fornybar energi, med de fleste mulige energikilder. Vindkraft er en kraftkilde som vi kommer til å måtte utnytte, selv om den på samme vis som solenergi i andre deler av verden, krever omfattende arealer for å kunne utnyttes. Denne arealbruken må vi imidlertid leve med, dersom vi ønsker å yte vårt bidrag til å forhindre en global oppvarming.
En annen fornybar energikilde med stort potensiale, er bioenergi. Bioenergi kan brukes til ordinær vedfyring, fjernvarmeanlegg, varmekraftverk og biodrivstoff til transportsektoren. Den viktigste ressursen for bioenergi i Norge er våre skogarealer. Her har vi et uutnyttet potensiale ved at tilveksten i våre skoger som ligger på ca 25 mill m³ årlig ikke blir utnyttet, da avvirkningen i de siste to tiårene har ligget rundt 10 mill m³ årlig. Ved en avvirkning på et nivå som ligger rundt dagens tilvekst på våre skogarealer, vil store energiressurser kunne frigjøres til erstatning for fossile energiressurser, og dermed forhindre at store karbondeponi i undergrunnen frigjøres og tilføres atmosfæren. Med å erstatte disse lagerressurser med fornybare ressurser, vil energiforbruket bli en del av naturens karbonkretsløp, i motsetning til at energiforbruket ved forbruk av fossil energi konstant tilfører deponert karbon til naturens kretsløp og bidrar til de stadig akselererende globale klimaproblemene.
Med en økt utnytting av våre skogressurser, vil økt etterspørsel etter energisortimenter kunne bidra til økt markedspris på trevirke, som igjen vil løfte lønnsomheten i skogbruket. Det vil igjen bidra til at investeringer i skogkultur får en økt lønnsomhet, som gir grunnlag for at det blir investert i ny skog med en tetthet som gir en større produksjon av trevirke på arealene. Dette vil medføre at større kvanta CO₂ blir bundet i stående kubikkmasse, og bidra til å redusere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren.
Det er derfor fullt mulig for oss å legge om vårt energiforbruk i fornybar retning, og i kombinasjon med deponering av klimagasser, bidra at de netto klimagassutslippene fra Norge fjernes eller reduseres til en brøkdel av dagens nivå. Da må det imidlertid gjøres noen veivalg, og satses svært tungt på fornybar energi. En slik satsning vil igjen kreve at en stor økning i produksjonen av fornybar energi prioriteres, og at vi disponerer de nødvendige arealer til en slik fornybar energiproduksjon. Da gjenstår spørsmålet, er vi villige til å foreta en slik nødvendig omprioritering, for å bidra til en løsning på de globale klimaproblemene?