"Den globale krigen mot narkotika har feilet med ødeleggende konsekvenser for enkeltindivider og samfunn i hele verden". Slik åpner rapporten til den FN-nedsatte Global Commission on Drug Policy der blant andre Thorvald Stoltenberg, Kofi Annan og Javier Solana, i tillegg til en rekke tidligere statsledere fra land med stor narkotikaproduksjon, har bidratt. Tirsdag 13. mars vedtok Bergen Venstres hovedstyre at det er på tide å få narkotika inn i kontrollerte former, og gå vekk fra forbudslinjen som har vært mantraet i norsk og internasjonal narkotikapolitikk de siste 40 årene.
Vedtaket har naturlig nok vekket mange reaksjoner. Det skulle bare mangle. Debatten om narkotika har først og fremst blitt debattert med grunnlag i at det bør være forbudt. Når noen snur opp ned på det premisset, og fokuserer på de realpolitiske konsekvensene av forbudslinjen, rokker det ved den innarbeidede oppfatningen som ligger i ryggmargen til mange.
De fleste som imidlertid tar seg tid til å sette seg inn i problemstillingen mister fort sin bastante holdning. Ikke alle vil være enige i vårt forslag, men man skjønner fort at narkotikaproblemstillingen er mer komplisert enn som så. Ingen må tro at Bergen Venstre gjennom dette vedtaket ønsker fullt frislipp av narkotika, og ser seg blinde på et libertariansk argument om at du bør få gjøre som du vil. Vi har imidlertid sett på konsekvensene forbudslinjen har ført med seg, og konkludert med at prisen å betale i menneskeliv og ødeleggelse er altfor høy for å kunne opprettholde en "det er farlig, derfor bør det være forbudt"-holdning. Derfor er vi villige til å legge hodet på blokken og stå i stormen.
200 milliarder i ulovlig omsetning
FN anslår at den illegale narkotikaøkonomien utgjør 200 milliarder kroner i året. Seniorforsker ved Frischsenteret Ole Røgeberg påpeker at kampen mot narkotika ikke kan vinnes. Kriminelle erstattes av andre kriminelle, og smuglernettverk og bakmenn tilpasser seg endrede politistrategier. Internasjonalt blomstrer kriminalitet i land som Mexico, Colombia og Afghanistan på grunn av ett enkelt forhold: Hvis det er et marked for noe som er forbudt, er det attraktivt å produsere og selge det.
Den colombianske presidenten Juan Manuel Santos sa i november følgende til The Observer: "Hvis å fjerne inntektene fra narkotikasmugling innebærer legalisering og verden omfavner dette som løsningen, vil jeg ønske dette velkommen". Mannen vet nok hva han snakker om. Den illegale kokainproduksjonen i landet hans holder FARC geriljaen i Colombia i live slik at de kan fortsette sine brutale kidnappinger og drap på sivile og myndighetspersonell.
I Bergens Tidende i oktober i fjor viste førsteamanuensis Benedicte Bull til at drapstallene i Mexicos narkokrig kunne passere 50 000 ved årsskiftet. I nabolandene Honduras, Guatemala og El Salvador drepes det visstnok like mange nå som under de ekstreme borgerkrigene. Bakgrunnen for denne ekstreme volden er selvsagt sammensatt, men det er liten tvil om at narkotikasmugling er en av hovedårsakene. Det er ikke uten grunn at alle statslederne i de sentralamerikanske landene, samt Den dominikanske republikk og Colombia, har tatt til orde for en regulering av narkotika.
Regulering er bandenes verste mareritt
Det verste marerittet til kriminelle bander og narkobaroner verden over er at verdenssamfunnet erklærer narkotika legalt, og får det inn i strenge, kontrollerte former. Hvis eksempelvis heroinavhengige kan få heroin på resept forsvinner store deler av kundegrunnlaget, og hele deres økonomi og eksistensgrunnlag forsvinner. Det vil fortsatt være de som vil smugle illegalt, på samme måte som det fortsatt eksisterer spritsmugling, men dette vil være i en helt annen skala. Da vil det også være mulig for politi å bekjempe det, i motsetning til situasjonen i dag.
Det er også avgjørende å ikke blande kortene. En regulering av narkotika vil ikke hjelpe alle dem som er rusavhengige i dag til å bli rusfri. Bare en massiv satsing på behandling og ettervern kan gjøre det. I Norge står over 4000 rusavhengige i kø for å få behandlingsplass. Å bli møtt med flere måneders ventetid når man er motivert for å bli rusfri må være en ufattelig tøff og demotiverende beskjed å få. I Bergen lever mange i uverdige forhold i hospits, mens de venter på at vi politikere får fingeren ut og skaffer til veie egnede boliger. Bare ved å satse på disse og andre tiltak kan vi hjelpe folk ut av rushelvetet.
Det som derimot hjelper rusavhengige ved å få narkotika inn i kontrollerte former, er at en nedbrutt rusavhengig ikke trenger å oppsøke tunge kriminelle miljøer for å skaffe det stoffet han eller hun ikke kan fungere uten. Ved å tvinge rusavhengige til å oppsøke disse miljøene gjør vi det enda vanskeligere for dem å komme ut av den onde sirkelen. De kommer gjerne i gjeld til direkte kyniske mennesker, og må selge brukerdoser for å nedbetale den. Slik igjen blir de siktet for narkotikasalg og blir slengt i fengsel, noe som ikke hjelper et sekund på rusavhengigheten deres.
Lovlig, men strengt kontrollert likevel
Et av de vanligste spørsmålene vi har fått etter dette forslaget ble lansert er hvilke stoffer som skal være lovlige. Svaret er alle, men tilgjengeligheten til dem må variere i grad med hvor farlige de er. Stoffer som heroin må være reseptbelagt, og kun gis til dem med avhengighet som medisinsk diagnose. Såkalte lettere stoffer som cannabis bør selges på lik linje som brennevin på et vinmonopol. I utgangspunktet tilgjengelig for alle, men med få utsalgssteder, 20 års aldersgrense og høye avgifter.
Den stien Bergen Venstre, sammen med en rekke anerkjente forskere og tidligere og nåværende statsledere, peker på inneholder mange fallgruver og dypt vanskelige problemstillinger. Hvordan skal vi klare å regulere disse stoffene, og samtidig kjempe for at mennesker ikke tror det er ufarlig å bruke narkotika? Vi erkjenner utfordringene, og vet ikke alle svarene. Det eneste vi vet er at stien vi har vandret siden 1970-tallet, forbudslinjen, ikke leder til noen løsning. Narkotikabruken har økt, hundretusener av mennesker har omkommet i narkotikarelaterte voldshandlinger og vi bruker enorme ressurser på straffeforfølging. Dette er ressurser vi kunne brukt på forebygging, rusbehandling og ettervern.
Det er lett å si at vi gir opp ved å gjøre narkotika lovlig. Vi har lite forståelse for dem som vil gjøre narkotika lovlig, og samtidig ikke bruke store ressurser på en dramatisk bedre rusomsorg. Men hvis vi gjør begge deler samtidig kan det være starten på en helt ny, human og realistisk tilnærming til et av de største internasjonale problemene i verden. Å fortsette som i dag er ikke et alternativ. Uansett hvor ubehagelig det høres ut.
Erlend Horn
Komité for helse og sosial, bystyret i Bergen
Stian Skår Ludvigsen
Nestleder, Bergen Venstre
Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende torsdag 22. mars.