Noen ganger er det lettere å gjøre som regjeringen; lene seg godt tilbake i stolen, lukke øyne og ører og gjenta, om igjen og om igjen; " det er foreldrenes skyld, det er foreldrenes skyld:" På denne måten kan i det minste regjeringen leve godt og lenge uten tanke for de psykiske påkjenninger barn i norske asylmottak utsettes for.
Jeg kan også prøve de samme grepene selv, men det virker ikke. Og det kan heller ikke fjerne klumpen jeg har i magen etter å ha sett fine modige Neda fortelle sin historie og jeg vet samtidig, at det finnes 450 andre barn i Norge med samme skjebne som henne.
Jeg kritiserer regjeringen for å føre en inhuman politikk som ikke i tilstrekkelig grad har evnet å sette barna først, slik som internasjonale føringer i blant annet Barnekonvensjonen forplikter oss til. Hver gang saker får et ansikt i media, blir det norske folk sjokkert og berørt, er dette hva vår asylpolitikk handler om? Ja, det er jo det, det også. Det er imidlertid ikke disse sakene politikerne selv fremmer for å føre sitt forsvar for en omdiskutert og feilslått innvandringspolitikk.
Regjeringen benytter mye begrepet "skyld og skyldig". Regjeringen mener at det er foreldrenes skyld at barna er i en asylsituasjon. Det er direkte uetisk og umoralsk av en regjering og en statsmakt å gå ned på et så lavt nivå og indirekte kriminalisere familiene i en slik situasjon. Barn har aldri "skyld" i sin egen ulykke, og foreldre skal heller ikke føle "skyld" i slike situasjoner. Ihvertfall skal ikke samfunnet pålegge dem mer skyld enn de selv allerede kjenner på. At regjeringen gjennom slik retorikk selv fraskriver seg ansvar for virkning av egen politikk, egne valg og samtidig forsterker familienes opplevelse av utilstrekkelighet er utrolig feigt.
For hva har i tilfelle foreldrene gjort seg skyldig i? Det er ikke kriminelt å søke om asyl i Norge, å søke om beskyttelse er heller ikke en kriminell handling. Det er mange skjebner og ulike historier. Nedas familie har sittet på asylmottak i 9 år, de kan ikke returneres, norske myndigheter vet dette, allikevel skylder de på foreldrene.
Vi så også noe av det samme for ett års tid siden, i Maria Amelie saken; Politikerne lekte byråkrater, og byråkratene, kanskje mot egen vilje, tok rollen som politikere. I løpet av kort tid stilnet rop om urettferdighet og protester ble til taushet: "Hun fulgte ikke reglene, og er vel derfor skyld i sin egen ulykke." Retorikken basert på å plassere skyld hadde nok engang lykkes.
Å plasssere skyld nedover har altså blitt et effektivt grep for regjeringen, men vi må ikke la oss lure, dette er et primitivt grep som ikke hører hjemme i denne sammenhengen. Vi ønsker ikke en stat som sparker de som allerede ligger nede.Tvert om, staten skal verne om og beskytte de svakeste, barna som oppholder seg i Norge skal alltid ha det beste vern. Dette er et viktig prinsipp, enten det står om velferdspolitikk, helsepolitikk eller som nå i asylpolitikken. I forrige uke har regjeringen i Norge besluttet å ikke underskrive den nye tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen som ble utformet i fjor, og som i forrige uke ble underskrevet av 20 land.
Vi trosser derved en samlet ekspertkomite i Geneve, vi trosser ENOC og vi trosser over 600 globalt arbeidende menneskerettsorganisasjoner, som alle ser verdien i at barns rettigheter globalt skal sikres. Konkret handler dette om å sikre barn rettsvern gjennom å kunne gi klagemulighet. Barnekonvensjonen er den eneste av FNs menneskerettighetskonvensjoner som ikke allerede har en slik klagemulighet, og denne rettigheten er internasjonalt betegnet som det viktigste globale initiativet for barns rettigheter siden Barnekonvensjonen ble underskrevet for over 20 år siden.
Fra regjeringen uttales at "protokollen må kvalitetssikres før Norge eventuelt forplikter seg til denne", videre "at Norge ønsker å være sikre på å kunne innfri de krav som protokollen stiller."Når en ser disse argumentene i sammenheng med resten av den politikk som praktiseres overfor barn i asyl, blir det betimelig å stille spørsmål om det ikke også denne gang handler først og fremst om regjeringens behov for å hindre ytterligere overprøving av regjeringens vedtak knyttet til disse barneasylsakene?
Politikk er ingen konstant materie, tvert om, politikk må utvikles dynamisk og i tråd med de utfordringer samfunnet nasjonalt og verden forøvrig står i. Resten av Europa har helt andre regler når det gjelder barn i asyl, og det er ingen tegn som tyder på at asylsøkermassen i andre land har økt på bakgrunn av de velger å føre en human og barnevennlig politikk.
En god løsning for asylbarna kan være å gi familien mulighet til å søke arbeidsinnvandring dersom norske myndigheter mener asyl ikke kan innvilges. Familene får en verdig behandling og en mulighet til å etablere seg med arbeid, og vil sørge for eget livsopphold. Vår regjering velger i stedet at familiene og barna bor på asylmottak på statens regning i år, etter år, etter år.
Norge fortjener å vite hva regjeringens egentlige sanne ansikt er i asyl- og innvandringspolitikken, hva med å heller prøve sannhetsserum?
Anniken Glein, styremedlem, Trondheim Venstre