"Strømmen" består av om lag ti e-poster. Klassekampen hevder også at et "flertall av partiets fylkeslag nå er åpne for FrP-samarbeid", selv om bare sju-åtte fylkeslag har uttalt seg om regjeringsspørsmålet. Men KKs behov for sensasjonelle avsløringer skygger over det faktum at regjeringsspørsmålet har blitt diskutert i full åpenhet av Venstres medlemmer og velgere i ulike sosiale medier over flere år. Uten at det ser ut til at Mimir Kristjánsson, eller andre i KKs redaksjon for den saks skyld, har hatt journalistisk fantasi nok til å oppsøke dem.
Jeg har deltatt i disse åpne diskusjonene, og lenge tatt til orde for at Venstre må kunne samarbeide med alle partier — avhengig av politisk gjennomslag på områder som klima, asylpolitikk, inkluderende arbeidslivspolitikk, jernbaneutbygging, satsning på forskning og overgang fra rød til grønn beskatning. Saker som det i prinsippet burde være mulig å få gjennomslag for både i et sentrum-venstre og et sentrum-høyre-samarbeid.
Likevel stiller jeg meg hundre prosent bak den linja som Trine Skei Grande skisserte i sin tale til Venstres landsstyre forrige helg. Jeg tror hun kan ha rett i at det er med sentrum og Høyre det vil være lettest å få gjennomslag på de områdene hvor dagens regjering har skuffet.
Grande etterlater som sin forgjenger ingen tvil om den politiske avstanden til FrP. At garantien ikke gjentas kan muligens ses som en "åpning" mot FrP i KK-øyne, men det er verken en flørt eller en høyreglidning, som det ofte påstås av KK og Dagsavisen. "Den beste regjeringa for landet er ei regjering med Venstre, Høyre og KrF. Det er Venstres regjeringsalternativ", sa hun. Jeg opplevde ikke det som noen FrP-flørt.
I en medieverden som bare har to farger når det politiske landskapet skal tegnes, er det utfordrende for et liberalt sentrumsparti å finne en plattform for politisk gjennomslag. Erfaringene fra 2009 viste at Venstre trenger armslag for å skaffe våre velgere flertall for de løsningene de har stemt på. Garantien mot FrP i 2009 gjorde det i praksis umulig for Sponheim å legge press på Arbeiderpartiet. Det ble ikke bedre av at KK gjorde sitt for å så tvil om garantiens troverdighet. Som KK-abonnent var det skuffende å oppleve.
Resultatet ser vi nå, med ei regjering som har utsatt å konkretisere Norges klimatiltak i klimaforliket fire ganger, har gitt opp fattigdomskampen, innført hvileskjær i forskningen og som fører en asylpolitikk til å miste nattesøvnen av. Da trenger vi et liberalt korrektiv fra sentrum mer enn noen gang.
Trykt i Klassekampen 14. mars 2012.