Startskuddet er avfyrt, og skuta er sjøsatt. Ferden vil snart vise om den er sjødyktig. Vi snakker om en av de største velferdsreformene i moderne tid, som ble utredet, framlagt og nå innført nærmest før vi rakk å si ordet "samhandling".
Flytting av penger
Det er nær sagt umulig for meg som medlem av Venstre å være uenig i meningene bak samhandlingsreformen. Her skal primærhelsetjenesten styrkes, oppgaver desentraliseres og forebygging være i fokus. Man kunne tatt av seg hatten og bukket. Imidlertid er det ikke som med bukken og havresekken; pengesekken er fortsatt ikke der hvor folk faktisk er — i kommunene. Det er min hovedbekymring.
Budsjettet stråler med 5 milliarder kroner overflyttet fra stat til kommune, men når tallene granskes, er det meste bare flytting av penger og endring av fakturamottaker, hvor kommunen skal betale sykehusregningene i stedet for staten.
Forebygging
Det er her det nærmest religiøse kommer inn. For troen på forebygging er stor i samhandlingsreformen. Ja, det finnes mye dokumentasjon på hva som med gode grep lar seg forebygge. Sunt kosthold, fysisk aktivitet og røykeslutt er for eksempel effektivt for å forebygge hjerte-/karsykdommer, og fokus på skadeforebyggende arbeid forhindrer fall og fallskader. I samhandlingsreformen er den kommunale medfinansieringen av sykehusinnleggelser ment som et middel for å lokke kommunene til satsning på forebygging.
Kommunen skal gjennom å forebygge unnslippe innleggelser, og dermed gå ut i null. Kommunal medfinansiering gjelder de fleste innleggelsene, med unntak av kirurgisk behandling, fødsler og kostbare biologiske hjelpemidler. Troen på forebygging er altså stor i samhandlingsreformen, men man må spørre seg om det er alt som lar seg forebygge? Og ikke minst om det kan forebygges raskt nok til at innleggelsene kan skrinlegges allerede 1. januar 2012? Før forebygging vises på innleggelsesstatistikken, vil det nok kreve en årelang (økonomisk) innsats.
De utskrivningsklare
Et annet økonomisk grep i samhandlingsreformen som vil kunne påvirke kommunens økonomi i en (eller annen) retning er betaling fra dag én for utskrivningsklare pasienter. Fra 1. januar sto disse på sykehjemstrappa og ventet, med taksameteret på. For å forhindre at pengeboka vrengtes måtte dette naturlig nok være et prioritert felt fra kommunens side. Min oppfatning er at med et så stort fokus på å nå raskt kunne ta mot fra sykehuset, tas nødvendig fokus vekk fra å kunne forhindre flyt inn til sykehuset — på i alle fall to felt.
■ For det første bør flere enn i dag motta utredning og behandling der de befinner seg, i egen kommune, på eget sykehjem. Jeg mener at lege og pårørende for flere pasienter enn i dag, bør ha den gode samtalen om pasientens egne ønsker, før de akutte behovene oppstår. Dette vil kunne gi en bedre helhetlig behandling av pasientene. Av sammensatte årsaker er mitt inntrykk at jo lengre vei det er til sykehuset, jo mer selvstendig behandling gjennomføres på sykehjem i selv små kommuner.
■ Kommunens (økonomiske) forpliktelse overfor de utskrivningsklare pasientene medfører for det andre at disse pasientene blir mer synlige enn andre eldre hjemmeboende, pleietrengende og kanskje dermed også klart "innskrivningsklare" pasienter. Slik vil innleggelse på sykehus fortsatt kunne være den beste brekkstangen når pårørende, hjemmesykepleie og fastlege ser at "nå går det ikke lenger".
Aktiv tilnærming
De økonomiske grepene med sterkt fokus på utskrivningsklare pasienter gir altså med disse to eksemplene et fokus vekk fra å forhindre (og forebygge) innleggelser på sykehus, og vil kanskje til og med kunne øke antall innleggelser fordi veien fra sykehus til sykehjem blir kortere. Hvordan kommunens plikt til å stable på beina et bredere øyeblikkelig-hjelp-tilbud vil påvirke gjenstår å se.
Og mens vi venter i spenning er det bare en tilnærming som etter min mening er fornuftig: den aktive. Som lokalpolitikere bør vi bidra til at reformen blir et gode for kommunen vår: En bedre helsetjeneste for den enkelte, en styrket primærhelsetjeneste for å hjelpe pasienten der han eller hun bor, og et styrket forebyggende arbeid for å forhindre medisinsk og sosial lidelse.
Skriv søknader
Harstad må gripe mulighetene og virkemidlene. Helse- og omsorgsdepartementets ekstrapott for samhandling er på 81,6 millioner kroner, og søknader må skrives. Gjennom samhandling mellom kommunen og for eksempel palliativ enhet kan kanskje noen flere få en verdig avslutning på livet hjemme, om det er der de vil være.
Gjennom samhandling mot forskningsmiljøer kan kanskje ny teknologi forhindre fallskader i hjemmet, og gi mindre lidelse for de som unngår lårhalsbruddet. Gjennom samhandling mellom kommunale fysioterapeuter og ernæringsfysiologer kan noen flere unge unngå overvekts- og diabetesepidemien vi går i møte. Det er bare å brette opp ermene.
Maria Serafia Fjellstad, kommunestyremedlem for Venstre i Harstad, medlem av Venstres velferdsutvalg