Innstilling fra komiteen kan du lese her.
I likhet de forrige talerne, vil jeg først uttrykke medfølelse for de som ble rammet av terroren 22. juli i fjor. Det var den verste terroraksjonen på norsk jord i fredstid, og vi som har politisk ansvar må ikke glemme ofrene og de pårørende.
Beredsskapssvikt
En av statens viktige oppgaver er å ivareta borgernes sikkerhet. Det klarte vi ikke den 22. juli. Vi klarte ikke å forhindre aksjonen og vi klarte ikke å stanse gjerningspersonen underveis. Vi klarte ikke å beskytte personene i regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya slik vi burde ha gjort. Den 22. juli var det mange enkeltpersoner som gjorde mer enn vi kan forvente. Langt mer. Campingturister tok ansvar og plukket opp ungdommer fra sjøen. Men alt fungerte ikke som det skulle.
Jeg uttalte i høst at systemene sviktet 22. juli og at landets politiske ledelse må innrømme beredskapssvikt. Det står jeg ved.
Nettopp derfor er jeg glad for at vi har løftet saken inn i Stortinget og at vi får behandlet flere sider ved 22. juli her i salen. Stortinget har et overordnet systemansvar og jeg mener det var helt nødvendig at Stortinget fikk en egen redegjørelse.
Saksordfører var innom avgrensningen mellom denne komiteen og 22. juli kommisjonen. Jeg deler saksordførers fremstilling. Jeg vil bare tilføye at den debatten vi har i dag og den innstillingen vi diskuterer bereder grunnen for 22. julikommisjonen. Målet må jo være at vi lærer hva som gikk galt, hvorfor det gikk galt og hvordan vi kan lære.
Flere før meg har pekt på at det er en enstemmig komité som står sammen om kritiske merknader og viktige forslag. Jeg vil trekke fram noen punkter som jeg mener det er spesielt viktig å følge opp.
Varslingsrutiner og mobilisering
Det første jeg vil trekke fram er mobiliseringen, eller mangel av sådan, de første timene etter angrepet. Komiteen er enig om at varslingsrutinene internt i politiet har et "forbedringspotensial". Det er vel å si det forsiktig, men jeg er altså enig. Trine Skei Grande stilte spørsmål under høringen om hva som skulle skjedd dersom riksalarmen hadde fungert. Svaret var at riksalarm har "betydning i forhold til publikum som ringer og stiller spørsmål". Jeg tror det er et visst avvik i hva vi andre tenker på når vi hører begrepet "riksalarm" og det som er oppfatningen i politiet.
Men det store spørsmålet som jeg fortsatt ikke har fått svar på når det gjelder de første timene, er hvorfor politiet ikke mobiliserte alt – etter at bomben hadde gått av. Jeg har forstått at ingen av politidistriktene gjorde noe spesielt etter at riksalarmen gikk, men jeg har fortsatt ikke forstått hvorfor vi ikke brukte de kapasitetene vi hadde. Det er lite formålstjenlig å diskutere økte ressurser hvis vi ikke bruker de vi allerede har. Jeg skal ikke dvele alt for mye ved dette, men etter det jeg er kjent med, sto Forsvarets spesialkommando klare, mens den første bistandsanmodningen ble loggført skriftlig mottatt i Situasjonssenteret kl. 19.09. Det mener jeg var for sent. Hvorfor det tok så lang tid, har komiteen ikke fått noe godt svar på. Derfor er jeg glad for at en samlet komité nå ber regjeringen om å gjennomføre nødvendige tiltak for å bevisstgjøre politiledere om raskt å be om bistand ved større hendelser.
Sikring og beskyttelse
Et annet poeng jeg vil trekke fram er sikring og beskyttelse av utsatte objekter. 22. juli var et angrep utført av én person. Hva om vi ble rammet av større, mer organisert terror utført av flere på forskjellige steder? Jeg tror vi har oppdaget at vi er dårlig forberedt på simultane angrep eller angrep som har stor geografisk utbredelse.
Det er for dårlig at det tok 7 timer og 26 minutter før det kom en anmodning fra politiet om bistand til objektsikring. Jeg håper det hjelper med en videreutviklet og forsterket overordnet plan – som nå Stortinget ber regjeringen om å legge fram. Mulig hadde det også vært fornuftig å beholde HV 016 som nettopp hadde mange års erfaring med beredskapsøvelser. Meg bekjent kunne de stille klare til operativ innsats i løpet av én time med 25-30 operatører hvor som helst i Oslo. Men jeg skal la det ligge nå. Jeg er imidlertid kjent med at man i Øvelse Oslo i 2006 avslørte akkurat det samme som vi erfarte 22. juli, nemlig at objektsikring tok for lang tid. Jeg vil påstå at man ikke tok tilstrekkelig lærdom av denne øvelsen. Og det er det uheldig; å ikke lære av tidligere øvelser og tidligere feil.
Komiteen har også brukt mye tid og arbeid på Politiets sikkerhetstjeneste. PST fanget ikke opp terroristen på forhånd, noe som har bekymret mange. Venstre ønsker å få mer åpenhet om PSTs ressurssituasjon, arbeidsoppgaver, prioriteringer og utfordringer. Prosessen etter 22. juli har vist at det er vanskelig å få svar ut av PST — noe jeg mener er uheldig.
Lovgivning og metodebruk
I etterkant av 22. juli har vi fått lese — noe motvillig riktignok — at PST har fremmet forslag til lovendringer vedrørende terrorlovgivning og PSTs metodebruk. Venstre skal gå grundig inn i dette ved et eventuelt lovforslag fra regjeringen, men jeg vil bare allerede nå advare mot å gripe inn i grunnleggende friheter. Jeg er ikke kjent med at det er for strenge personvernregler for PSTs arbeid og jeg opplever ikke at utfordringene fram til nå har vært det juridiske rammeverket. Men at PST har utfordringer med både kapasitet og prioriteringer er nok mer riktig. På høringen stilte Trine Skei Grande daværende sjef PST, Janne Kristiansen om det var viktigere med utvidede hjemler eller flere personer for å gjøre en god jobb i PST. Kristiansen svarte at PST trenger både maskiner og mennesker. Det er sikkert riktig.
Avslutningsvis vil jeg peke på at det er en krevende balanse å sikre et trygt, fritt samfunn og samtidig være forberedt på det verste. Tidligere justisminister, Odd Einar Dørum, sa at du må tenke på det verst tenkelige minst 5 minutter i uka, men ikke hele tiden. Gjør du det hele tiden mister du forstanden. Gjør du det aldri, kan du ikke være så forberedt som du skal være i krisesituasjoner. Jeg tror imidlertid det viktigste vi kan gjøre for å bedre terrorberedskapen i fremtiden er å øve. Øve på skyting pågår, øve på mobilisering og øve på samhandling og rutiner.