På en lørdag 25.02.2012
Det var i midten av desember, i den mest hektiske tida for meldinger med påminning og tidsfrister om rapporteringer av ulike aktiviteter, at historien om mauren begynte å kverne i hodet mitt. Til de som ikke kjenner historien, har jeg tatt den med på slutten av innlegget slik at alle får bakgrunnen for mine assosiasjoner.
Samfunnets krav om rapporteringer av ulike slag ser ut til å ha kommet helt ut av kontroll. Siste beregning jeg har sett viste at lovpålagte rapporteringer koster det norske næringsliv 54 milliarder kroner hvert år. Kostnadene for offentlig sektor tror jeg ingen har våget å beregne, men at den ligger mange ganger over kalkylene fra næringslivet er jeg ganske sikker på. De siste 10 — 15 årene har rapporteringskravene akselerert i offentlig sektor. Enhver reform som myndighetene initierer krever endring av struktur og rammevilkår. Som en følge av dette er de som er satt til å følge utviklingen i omstillingen nødt til å få svar på om de lykkes. Det betyr i neste omgang at det bl.a. kartlegges om «kundene» er tilfreds, om effektiviteten økes og om tidsbruken er optimal blant arbeidstakerne. Språkbruken i disse kartleggingsverktøyene er i seg selv nok til å få de fleste av oss til å reise bust, men nok om det.
Uansett om vi har valgt å bli rørleggere, barnevernspedagoger, snekkere, leger, hjelpepleiere eller psykologer, så har vi gjort våre yrkesvalg ut fra at vi er interessert i å utøve de oppgavene som tilhører profesjonen. Min påstand er at de fleste arbeider mye bedre uten stadig å bli evaluert, kontrollert og innrullert i de store skjemaene. Motivasjonen kommer ikke fra disiplinering ovenfra, men fra følelsen av mestring og å være dyktige i sitt fag. Hva skjer med motivasjonen når mennesker må nedprioritere viktige arbeidsoppgaver for å sette seg med ofte helt meningsløst rapportarbeid? De fleste plages med dårlig samvittighet fordi rapporteringen stjeler av tida som de vet de burde brukt til produktivt arbeid. Spesielt helsepersonell påpeker at de stadig kommer i skvis mellom å være der for pasientene eller overholde fristene for rapportene som forventes fra overordnet nivå. I tillegg kommer følelsen av at det sitter noen over oss og mistenker oss for ikke å gjøre jobben vår. Det skaper en frustrasjon som ikke bidrar til trivsel, og er det noe vi trenger så er det at trivselsnivået økes og ikke svekkes av dette stadige økende kontrollregime. Et godt arbeidsmiljø er avhenig av tillit, og nyere forskning viser at tillit er det som mer enn noe annet kjennetegner et godt samfunn.
Det er ikke vanskelig å erkjenne samfunnets behov for oversikt og kontroll med at lover og forskrifter etterleves, men min påstand er at det vi i dag opplever av kartlegging og rapportering ligger langt over behovet.
Mye tyder på at overdreven rapportering er et særnorsk fenomen. Jeg hørte et intervju med en svensk og en dansk barnevernpedagog som var kommet til Norge og jobbet som avdelingsledere i hver sin barnehage. Begge uttrykte at de likte seg på arbeidsplassen, men at for mye av arbeidstida gikk med til å fylle ut skjema og sende rapporter. De følte seg som kontrollører på vegne av arbeidsgiveren og fikk for lite tid sammen med barna. Dette mente de var den største forskjellen ved å jobbe i Norge kontra Sverige og Danmark.
De siste ti årene har det kommet noe jeg oppfatter som nødrop fra de som styrer landet vårt om å komme med ideer på tiltak som kan bidra til å redusere skjemaveldet. Så langt har det ikke vært noen nedgang. De som følger utviklingen sier at for hvert skjema som er kuttet, er det kommet to nye! Dette er ikke direkte oppløftende, og jeg undres på om det er mulig å reversere denne utviklingen.
Jeg har gjennom min jobb mye kontakt med Bufetat som har ansvar for statlig barnevern, familievern og adopsjon og har fulgt utviklingen etter at etaten ble opprettet for ca 10 år siden. Etaten er organisert i 5 regionale foretak og har vokst betraktelig gjennom årene. Mye av veksten har vært på regionkontorene og det byråkratiske nivået. Det skal ikke underslåes at kravene om ulike kartlegginger, evalueringer og rapporteringer har vært et irritasjonsmoment rundt om på de ulike enhetene. Primæroppgavene deres er å bistå mennesker som trenger hjelp og støtte for å takle livene sine — ikke dokumentasjon på alle aktivitetene i arbeidsdagen . Et klokt hode sa en gang at dersom hvert øksehugg skulle beskrives i detalj, ville det ikke blitt hugget mye! Det har også vært undringer over stadig nye tilsettinger av byråkrater på administrativt nivå. På bakgrunn av sterkt økte kostnader innen etaten har det nå vært gjort en evaluering som konkluderer med at ressursbruken i det statlige barnevernet må reduseres kraftig. Konsekvensene av evalueringen ser ut til å bli at tiltak mot barn og familier som trenger hjelp blir kuttet, mens byråkratiet består — er det rart at historien om mauren kverner i mitt hode?
«Det var en gang en maur. Den gikk til jobben hver morgen for å arbeide. Mauren var flittig og likte jobben sin. Lederen, Løven, ble overrasket da han fikk se at mauren var effektiv uten noen over seg som ledet arbeidet. Han tenkte; om mauren er så effektiv uten arbeidsledelse, så bør mauren være ennå mer effektiv med noen til å lede arbeidet . Løven ansatte Kakerlakken som hadde lederutdanning og var kjent for sine grundige rapporter. Kakerlakkens første oppdrag var å lage et arbeidsskjema. Han behøvde også en sekretær for å føre skjemaet, så han ansatte en edderkopp for å holde rede på arkivet og svare på telefoner. Løven var begeistret for de rapportene Kakerlakken skrev, og han ba han lage diagrammer over produksjonen og analysere utviklingen. Disse dokumentene kunne Løven vise sjefen sin. Kakerlakken var tvunget til å kjøpe seg en pc, og ansatte flua som ansvarlig for IT-avdelingen. Mauren som tidligere var en glad og produktiv arbeidstaker, hatet sin nye jobb, han var jo tvunget til å gå på ulike kurs og beskrive sitt arbeide i de ulike rapportene og registrere alle avvik! Løven syntes det var på høy tid å ansette en sjef til enheten der Mauren jobbet. Sjefsstillingen ga han til Kleggen, hvis første innsats var å kjøpe en fin matte og ergonomisk arbeidsstol til kontoret. Den nye sjefen, Kleggen, behøvde naturligvis også en pc, og en personlig assistent for å kunne fremstille en plan for å optimalisere arbeidet og budsjettet. Enheten der Mauren jobbet var ikke lengre en trivelig arbeidsplass, alle var irriterte og urolige for sin fremtid. Da foreslo Kleggen til Løven at man burde foreta en arbeidsmiljøkartlegging. Det fremkom at Maurens enhet hadde høyere kostnader og produktiviteten hadde minsket. Da ansatte Løven Uglen, en velrenommert konsulent som skulle foreta undersøkelser og komme med forslag til forandringer. Ugla gransket virksomheten i tre måneder og fikk frem en gigantisk rapport hvor resultatet viste at : «Det er for mange ansatte». Gjett hvem Løven avskjediget først? Naturligvis Mauren, da rapporten viste at han led av «mangel på motivasjon og hadde en negativ innstilling!»
Det store spørsmålet er; hvordan får man løver til å forstå at maur arbeider som best når de får gjøre det de er gode til. En sak å fundere på ei vinterhelg i februar.
God helg!