I det politiske ordskiftet snakker man ofte positivt om at ungdom skal få større mulighet til medvirkning og påvirkning. Dette ble styrket i høst av at "Ungdommens maktutredning" ble lagt frem. Utredningen legger vekt på strukturelle symboltiltak, ikke på å styrke hverdagen til de maktesløse ungdommene.
En gruppe ungdommer som ofte blir oversett som individer i det moderne norske samfunnet er unge under offentlig omsorg. Ingen barn velger sin egen oppvekst. Derfor må barn og unge i offentlig omsorg tas særskilt vare på for å sikre alle barn like muligheter i voksen alder.
I "Ungdommens maktutredning" foreslår det offentlige utvalget, ledet av tidligere barneombud Trond-Viggo Torgersen å øke vektleggingen av barn og unges synspunkter i barnevernssaker, opprydding i regelverket for å ivareta barns beste når det gjelder plassering utenfor hjemmet og at barnevernet må få ansvar for alle enslige mindreårige asylsøkere. Dette er gode strukturelle tiltak, men er ikke nødvendigvis med på å bedre hverdagssituasjonen for barn under offentlig omsorg.
Det er grunn til å bekymre seg over at barn og unge under offentlig omsorg ikke bare mangler lovhjemler, men også god oppfølging og muligheter til å mestre fremtiden. Evalueringen av Kunnskapsløftet viser at den norske skolen er blant de skolene i verden som i størst grad reproduserer sosiale forskjeller. Altså presterer barn under offentlig omsorg vesentlig lavere i skolen enn øvrige barn, og forskjellene øker desto lenger opp i skolesystemet barna kommer.
Barn i institusjon har i dag rett til særskilt organisert undervisning gjennom fylkeskommunen. Det er behov for å se hvordan dette tilbudet gir ungdommene kunnskap og ferdigheter til å mestre i senere yrkes- og studieliv. Kompetanse og kunnskap er jevnt fordelt i befolkningen, ikke etter foreldrenes inntekt og oppvekstsituasjon, men disse faktorene kan hindre barnas utviklingsmuligheter.
Undersøkelser av både FAFO, NOVA og SSB viser at borgere med bakgrunn i barnevernet oftere ender opp som sosialhjelpsmottakere enn andre borgere. Disse er også overrepresenterte i selvmordsstatistikken. Dette er et tegn på at ettervernet og oppfølgingen av disse borgerne har vært mangelfull gjennom oppveksten og videre inn i voksenlivet. Retten til oppfølging bør gjelde i minst fem år etter at man har nådd myndighetsalder.
I dag er retten til leksehjelp etter Opplæringsloven forbeholdt 1.-4. klassinger og uten krav til pedagogisk eller faglig kompetanse på hjelpen som gis. En målretting av leksehjelpen mot barn under offentlig omsorg av faglig kvalifisert personell hadde gitt større effekter på å utjevne forskjellene i skolen og sikre alle barn like muligheter.
Det er også nødvendig å sikre barns rettigheter på barnas egne premisser. Alt for mange barn får hjelp alt for sent fordi hensynet til foreldreretten veies tyngre. Barnevernsloven bør gjøres om til en rettighetslov, slik pasientloven og opplæringsloven er i dag. Det sikrer at nødvendige hjelpetiltak kan igangsettes også når det går mot foreldrenes vilje.
I barnevernet har det over lang tid vært en stor vekst i byråkratiet i det statlige BUF-etat samtidig som kommunene har problemer med å opprettholde den viktige førstelinjetjenesten. Venstre har på Stortinget foreslått å kutte i BUF-etats overføringer og øke tilskuddet til den kommunale barnevernstjenesten tilsvarende. Det er trist at de høyest utdannede og mest kompetente barnevernsfagfolkene jobber i byråkratiet og ikke nærmest de barna som trenger dem så sårt.
De å gi barn under offentlig omsorg mer makt over sin egen hverdag og større muligheter som voksne vil være det viktigste tiltaket for å få et samfunn der alle har like muligheter til å lykkes.